For noen år siden var Hazmat Modine er sikker festivalvinner rundt om. Den siste tiden har det vært relativt stille rundt bandet, men de har holdt det gående hele tiden. De har helt siden starten vært opptatt av den amerikanske musikken fra 20- og 30-tallet og fram 50- og 60-tallet, og blander blues, jazz, swing, jugband, klezmer, New Orleans R&B og rock fra Jamaica i en herlig lapskaus nesten ingen gjør dem etter.
De kan ved første gjennomlytting regnes innunder de typiske brassbanda som har base i New Orleans, men etter min mening er Hazmat Modine så mye mer.
Alle musikerne er glitrende teknikere, og sammen skaper de en partystemning som det er umulig å sitte stille og være uinteressert i. Noe er typisk New Orleans-musikk, annet kan minne om Tom Waits i det galeste hjørnet, mens der Huun-Huur-Tu biidrar, på låta «Baby Please Don’t Go» får vi den kjente bluesen med overtonesang(!)
På «Live» får vi mange av partylåtene som gjorde de så populære tidligere. Vi får sprelske utgaver av «Bahamut», «Everybody Loves You», «Walking Stick», «So Glad» og «The Tide» pluss tre låter som ikke tidligere er utgitt på plate, men som kjennere vil huske fra konsertscenen; «Something You Got», «Baby Please Don’t Og» og «Catfish Blues».
På disse liveopptakene har de også invitert med noen gjester til å fargelegge musikken på sin måte. Munnspilleren Steve Baker er innom, det samme er vokalfenomenene i Huun-Huur-tu og gitaristen Jim Campilongo.
Det hele er blitt en morsom og viril plate, som på en god måte viser lytteren hva man kan forvente om man får denne gjengen på besøk på en klubb eller festival i nærheten.
Jan Granlie
Wade Schuman (harm, g, vok), Joseph Daley (tuba), Pamela Fleming (tp, flh), Steve Elson (bs, ts, cl, duduk, fl), Richard Huntley (dr, perc), Rachelle Garniez (acc, claviola, vok), Michael Gomez (g), Reut Regev (tb, flugabone, slide-tp), Eril Della Penna (g, banjitar, vok), Steve Baker (harm), Huun-Huur-Tu (vok), Jim Campilongo (g)
