Tidligere anmeldte vi den nye plata til The Bad Plus, hvor de samarbeider med saksofonisten Joshua Redman. På «Philadelphia Beat» møter vi pianisten i bandet, Nathan Iverson, i en session med bassisten Ben Street og trommelegenden Albert «Tootie» Heath.
Albert «Tootie» Heath er en del av «The Heath Brothers», og han har spilt med det meste som kan krype og gå av jazzlegender opp gjennom årene. Han platedebuterte faktisk med John Coltrane i 1957, på plata «Coltrane», og etter det har man hørt han med bl.a. Anthony Braxton, Ted Curson, Kenny Dorham, Art Farmer, Benny Golson, Dexter Gordon, Milt Jackson, Niels Henning Ørsted Pedersen og Nina Simone for å nevne noen.
På denne trioplata, som er innspilt over to dager i oktober i fjor, gjør de tolv mer eller mindre kjente standarder i særegne og fine versjoner.
Det starter med Milt Jacksons «Bag’s Groove» og avsluttes med Cal Masseys «Bakai». Mellom disse får vi bl.a. John Lewis fine «Concorde», Dizzy Gillespies «Con Alma», Eubie Blakes «Memories Of You», Kurt Weills «Speak Low» og flere andre godbiter.
For godbitene kommer som perler på en snor på denne innspillingen.
Og det hele blir svært originalt gjennomført. Heath er mikset temmelig langt framme i lydbildet, noe som avslører at han ikke er like «slepen med skinnet» som han en gang var (fyren er født i 1935). Men Iverson jobber hele veien iherdig med å få det hele til å henge sammen, noe han fikser på en fortreffelig måte. Og Ben Street må vel være en av de tryggeste bassistene å spille med i slike sammenhenger. Han sørger hele tiden for at ikke Heath glir for mye ut, som for eksempel i John Lewis «Concorde», hvor det virkelig kunne gått helt galt, men med stødige Street bak bassen klarer Heath å holde seg innenfor. Og Iversons pianospill er bare nydelig i denne låta, som på de fleste andre. Hør bare hans originale vrier på «Memories Of You»!
I Johan Sebastian Bachs (!) «Washet auf, ruft uns die stimme, BWV» spiller Iverson nesten som John Lewis, og det høres ut som Modern Jazz Quartet uten Milt Jacksons vibrafon. Vakkert!
I Thelonious Monks «Bye-Ya» finner de tre virkelig fram til en perfekt samtale via instrumentene. Iverson spiller helt opp til Monks versjoner, Street spiller et solid fire-fire på bass, og Heath boltrer seg som han vil bak trommene. Morsomt! Vi får til og med en helt ok trommesolo fra Heath, som riktignok ikke vil gå inn i verdenshistorien som noe mesterverk, men det funker.
Bernard Ighners «Everything Must Change» er en nydelig ballade som Iverson fremfører på en nydelig måte, og i Weills «Speak Low» hører vi at dette er en låt som Heath har spilt ca. 7000 ganger før. Det er passe rufsete, men det henger fint sammen hele veien.
Yusef Lateef (en av de virkelig undervurderte saksofonistene og komponistene i jazzhistorien) har skrevet «Pentatonic Etyde», og her plukker Iverson fram el.pianoet, noe som gir et helt annet lydbilde, og en helt annen måte å tilnærme seg komposisjonen på. Heath spiller med køller, og viser at de seks innspillingene med Lateef (fra 1969-1974), fremdeles sitter i hjernebarken.
Så rundes det hele av med Masseys «Bakai», hvor det, etter min mening, dessverre går litt over styr for trommingen til Heath.
Men i det hele er dette blitt en fin og ytterst sympatisk plateinnspilling. To relativt unge musikere møter en gammel helt, og det hele blir en ytterst hyggelig opplevelse.
Jan Granlie
Albert «Tootie» Heath (dr), Ethan Iverson (p), Ben Street (b)
