Den norske gitaristen Hedvig Mollestad har en viss balast i familien for å bli musiker. Hennes far, Lars Martin Thomassen, var en av Møre og Romsdals beste trompetere innenfor avdelingen for cooljazz i mange år. Men at avkommet skulle havne innenfor noe av den mest rocka og tøffeste jazzen i kongeriket, var nok for mange som kjente faren, overraskende.
Men det er tydelig at unge Hedvig har hørt mye på farens musikk opp gjennom årene, og i løpet av de siste fem til ti årene har hun vokst seg stor, og ikke minst, sterk som utøver på den elektriske gitaren.
Trioen med bassisten Ellen Brekken og trommeslageren Ivar Loe Bjørnstad, har en solid fot innenfor heavyrocken og de hardere uttrykkene, noe de har bevist på flere innspillinger allerede.
Sist vi hørte trioen var på «låveball» langt inne i Hardangerfjorden under årets «Jazz Norway in a Nutshell», hvor de hadde verdenspremiere på et samarbeid med den svenske saksofonisten Mats Gustafsson.
Så hva ville «Black Stabat Mater» tilføre musikkverdenen, som vi ennå ikke hadde hørt? Navnet henspiller på mange måter til det aldrende heavyrock-bandet Black Sabbath, men navnet henspiller også på mer historiske ting enn «fosilene» i Black Sabbath (som for øvrig spiller i København denne helga!). «Stabat Mater» er også kjent som en katolsk hymne til jomfru Maria da hun led seg gjennom Jesus korsfestelse. Hvilke av disse betydningene som ligger til grunn for trioens tittel, spiller agentlig ikke så stor rolle. Det viktigste her er musikken.
Vi får fem låter, hvor Mollestad helt fra start tar grep og setter an heavytonen. Og mye mer enn Black Sabbath, synes jeg hun kan høres som noe i nærheten av et av mine gamle favorittband, Living Colour og gitarspillet til Vernon Reid. Spesielt synes jeg dette gjør seg gjeldende i tredjesporet «-40».
Mollestad er virkelig i støtet på denne innspillingen. Hun kan nesten gjøre hva hun vil med den elektriske gitaren, og variasjonene fra det heftigste til relativt neddempet og litt lange linjer som nesten kan minne om Terje Rypdal, er tilstede hele veien.
Bassisten Ellen Brekken er et monster bak bassen, enten hun trakterer den elektriske eller den akustiske varianten. Hun er helt framme på tuppa, og følger Mollestads gitarspill helt til døra. I tillegg legger hun inn noen bassganger som er så tøffe at man bare må bli imponert. O jeg synes det sier en del om hennes kvalifikasjoner, når vi vet at hun ved siden av denne heavyjazzen, både spiller for barn, i New Orleans-bandet Caledonia Jazzband, folkemusikk med Tone Hulbækmo og musikk i barbershopstil.
Og bak det hele ruver trommeslager Ivar Loe Bjørnstad, som jeg tror har begge beina godt plantet i heavyrocken. Hans trommespill kunne gått inn i hvilket som helst heavyrockband i stadionklassen, og han hviler ikke ett sekund på denne innspillingen.
I det hele, så er dette kanskje blitt Hedvig Mollestad Trios tøffeste innspilling til nå. Her er det ikke et eneste hvileskjær, låtene er flotte og de tre musikerne fortjener hver kroner, euro, pund eller dollar denne platen vil innbringe.
Og sjelden hører man bedre lyd på en plate med slik musikk, noe Henning Svoren i Oscean Studio på Giske, på den forblåste Sunnmørskysten, skal ha all ære for, sammen med mikseren Johnny Skalleberg.
Tøffere enn toget!
Jan Granlie
Hedvig Mollestad (g), Ellen Brekken (b), Ivar Loe Bjørnstad (dr)
