Den norske gitaristen Hedvig Mollestad er en travel dame. Ikke bare gjør hun en rekke konserter, men hun har også rukket ei røys med ytterst gode plater, i tillegg til turneer verden rundt, pluss at hun også har tid til å føde barn. Senere i år, under Vossa Jazz i weekenden før påske, skal hun fremføre bestillingsverket til årets festival, en ære for enhver jazzmusiker, som også krever masse forberedelser.
Og sannelig rakk hun også å komme ut med ny plate før året 2018 sa takk for seg, og som vanlig er det hennes faste trio med Ellen Brekken på bass og Ivar Loe Bjørnstad på trommer vi møter.
Coveret på platen er grått, med kunstferdige bilder i sort/hvitt, noe som forteller oss med all tydelighet at det ikke er be bop eller swing vi får servert. Allerede fra coverkunsten til Kim Hjortøy til siste tone forsvinner ut over nabolaget, er dette et helhetlig «verk» hvor man ikke gir for dørene.
Jeg har tidligere sammenlignet Mollestads trio med det amerikanske bandet Living Color, med gitaristen Vernon Reid i førersetet. Det er noe med lydbildet og hvordan de tre angriper musikken som får meg på denne tanken. Men Heldig Mollestad og hennes to musikalske venner går lenger enn Living Color. Dette er et solid rockeband som har alle seks føttene godt plantet i jazzen.
Vi får seks låter som trioen har laget i fellesskap. Og det er tydelig at disse tre musikerne kjenner hverandre godt. For her opplever vi en musikalsk helhet som er solid forankret i kommunikasjon og spilleglede.
Mollestads gitarspill blir bedre og bedre for hver gang jeg hører henne. Hun har ingen respekt for lytteren eller konvensjonene, men raser av gårde med strålende teknikk og kreativitet som mange andre gitarister, ikke bare innenfor jazzen, men også rocken, kan misunne henne. Bassist Brekken har også utviklet seg stort, og følger Mollestad helt til døren gjennom alle låtene. Hør for eksempel på hennes spill i andresporet «First Thing To Pop Is The Eye». Fremragende! Og bak leverer Loe Bjørnstad trommespill av ypperste klasse.
Dette er en trio som egner seg vel så godt for de virkelig store scenene som i en fullspekket jazzklubb, ikke bare på jazz- og rockefestivaler her oppe i kolde nord, men også «over there» og i alle deler av vår forskrudde verden. Jeg er overbevist om hadde man plassert denne trioen på Roskilde, Glastonbury eller noen av de andre megafestivalene, ville publikum elsket dem. For dette er noe av den tøffeste musikken på berget akkurat nå, både innenfor rocken og jazzen.
Strålende!
Jan Granlie
Hedvig Mollestad Thomassen (g), Eller Brekken (b), Ivar Loe Bjørnstad (dr)
[amazon_link asins=’B07KBT5126′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’6b416ca9-0399-11e9-ad76-89456176ce6f’]
