Maternity Beat is, no doubt, the most ambitious work to date of Norwegian adventurous guitarist, bandleader, composer and now also an arranger Hedvig Mollestad. This compassionate and emotional work offers deeply personal meditations on the nature of family and Mollestad’s own privileged experiences with parenting and nurturing. These thoughts and reflections are contrasted by pressing social justice issues that prevent all humans from achieving equality and value, especially when watching the graphic images of migrant families drowning at sea that were flooding international news, and thinking of the intensified plight of unprivileged others during the Covid-19 lockdowns.
Maternity Beat was commissioned by the Molde International Jazz Festival (which named Mollestad the Young Jazz Talent of the Year in 2009). The work was premiered in July 2020 and was recorded in October 2021 with the 12-piece Trondheim Jazz Orchestra (TJO). It expands Mollestad’s musical vision far beyond the Mahavishnu Orchestra-inspired fire music that has made her trio heavyweights in 21st-century fusion and jazz-metal. Mollestad’s guitar parts and solos stress a more orchestral and even psychedelic prog-rock and spiritual jazz leanings and rely less on the familiar fusion-metallic killer riffs of her trio. TJO is conducted by Erlend Skomsvoll and features two female vocalists – Mai Elise Solberg and Ingebjørg Loe Bjørnstad, keyboards wizard Ståle Storløkken, sax player Martin Myhre Olsen, trumpeter Thomas Johansson, violinist Adrian Løseth Waade, double bass player Ellen Brekken (of Mollestad Trio) and drummer Torstein Lofthus, among others.
Maternity Beat loose thematic structure swings between privilege and maternity. It addresses the migrant crisis already in the opening piece «On the Horizon Part 1», with Solberg and Bjørnstad singing: «Is there a boat on the horizon? / With mothers and children and fathers?». The powerful Mollestad and TJO capture the urgent, stormy and chaotic atmosphere that threatens to shatter familial bonds, with nuanced, touching playing. But the album also expresses the profound desire of parents to embrace their children with a secure environment and give them the tools they need to thrive, as told in the emotional lullabies like «Her Own Shape» and the beautiful title piece, or in «Do Re Mi Ma Ma» with a touch of irony. Mollestad soars higher and higher with her solos, especially when she is driven by the mighty drumming of Lofthus and Storløkken’s spacy keyboards on «All Flights Cancelled». This great work ends with the optimistic «Maternity Suite» which unleashes the full power of TJO, and where Mollestad sings with vocalists Solberg and Bjørnstad, and later all dance in an uplifting, psychedelic-fusionist celebration.
Mollestad linked the making of Maternity Beat to the jittery thrill of «jumping off a cliff», and, indeed, it is a bold and daring statement, but also a thoughtful and inspiring and most compassionate one.
Eyal Hareuveni
……….
Kanskje kan man tenke seg at et samarbeid mellom den hardtslående gitaristen Hedvig Mollestad Thomassen og Trondheim jazzorkester (TJO) er den optimale energiutladningen man kan få i den norske jazzen. Eller kanskje får vi møte en helt annen side av Mollestad, når hun går fra de små formater og over i en mastodont som dette kollektivet fra Trondheim?
Riktignok får vi ikke den største versjonen av TJO, men med et 12 musikers «kraftverk» som samarbeidspartnere blir dette mer enn godt nok. Verket er en bestilling fra Moldejazz og Midtnorsk jazzsenter i Trondheim, og hadde sin urfremføring under Moldejazz i 2020.
I presseskrivet kan man lese: «Med Maternity Beat har Hedvig Mollestad overgått seg selv, mest som betydelig komponist og arrangør, og levert sitt mest ambisiøse verk til nå. Og det er ikke en erklæring som skal tas lett på. Mollestad har tross alt vært en av Norges mest eventyrlystne og mest hardtarbeidende musikere siden Molde Internasjonale Jazzfestival kåret henne til Årets Unge Jazztalent i 2009».
Og det starter nesten som om det var en slags «dødsmesse» vi skal bli vitne til. Men det er kun helt i starten. Snart utvikler dette seg til et strålende verk, hvor Mollestad inviterer de andre musikerne inn i en strålende seanse med jazzrock a la Mahavishnu Orchestra, fascinerende kombinert med jazz fremført med strålende karisma fra TJO.
Verket består av ni deler, hvor de to første er del 1 og 2 av «on the horizon», hvor Martin Myhre Olsen leverer en strålende solo på sopransaksofon i andredelen. Det svinger heftig av ensemblet, og det er egentlig bare å gi seg over og la musikken ta bolig i hele kroppen.
Og denne versjonen av TJO er original. Med de to vokalistene Mai Elise Solberg og Ingebjørg Loe Bjørnstad med en vokal i mange faseter, og i tredjesporet, «do re mi ma ma» gjør de en strålende vokal sammen med Ellen Brekkens stødige og fine bass-spill, før hele ensemblet kommer inn, og med trommeslageren Torstein Lofthus som et bærende element i bakgrunnen. Derretter får vi en nydelig fiolinsekvens fra Adrian Løseth Waade, før hele ensemblet er på’an igjen. Deilig, og litt i slektskap med hva vi fikk fra Vienna Art Orchestra på sitt aller beste.
I «donna ovis peppa» kommer stromen drivende i starten med Lofthus sin trommeintro, før Myhre Olsens sopransaksofon igjen er solid på plass, og det er bare å lene seg tilbake og nyte. Hele TJO får her kjørt seg kraftig i noen rytmiske forløp, hvor dirigent Erlend Skomsvoll formelig danser rundt i studio med et stort smil rundt munnen. Dette er avansert, rytmisk musikk hvor musikerne skal ha «tunge i rett munn» og være helt framme på tåballene. Fantastisk! Og Løseth Waades fioilinsolo på denne låta er formidabel! Denne sekvensen er nesten som et helt verk i seg selv, med mange skifter, både i stemning og temperatur, og er noe av det tøffeste denne anmelderen har hørt på svært lenge.
«little lucid demonds/alfons», starter med blåserne med Trine Knutsen på fløyte som melodifører, før vi får et slags talekor fra de to hovedvokalistene, innen hele bandet kommer inn, og vi får en drivende god sekvens, hvor det bare er å danse med. Petter Kraft leverer en fin tenorsaksofonsolo, før hele bandet «peiser» på i en strålende og deilig sekvens.
«all flights cancelled» er nok en opplevelse alle disse musikerne har opplevd noen ganger de senere årene. Men her er det ikke frustrasjon vi opplever. Her styrer Mollestad det hele med stoisk og overbevisende ro, over Lofthus’ trommespill, Brekkens bass og Storløkkens keyboards. Nok en innertier av en låt, som kanskje er platas mest rocka sekvens, men som er befriende og deilig i sin åpenhet og driv. Og endelig fikk vi en skikkelig sololåt for den fantastiske gitaristen Mollestad. Jeg kan nesten ikke forestille meg rock bli spilt bedre enn dette!
Så følger «her own shape», hvor de tar det ned med et slags Lourie Andersonsk talekor over bass, fløyte og litt annet snadder, hvor teksten handler om livet som mor (så vidt jeg kan få med meg). Mollestad leverer en nydelig gitarsolo som svever over bass, blåsere og trommer, og nærmer seg faretruende en gedigen poplåt, før vi får tittelsporet, «maternity beat», som en slags ballade med keyboards og gitar, før stemningen skifter, og vi får en (overraskende) lystig sekvens med blåserne.
Så avslutter de med «maternity suite», hvor de igjen beveger seg inn i det mer rocka, og vi befinner oss i et svært utvidet Mahavishnu Orchestra, men med TJO som bærebjelke, noe John McLaughlin og de andre aldri har fått oppleve. Vi får et strålende gitarbreak, før perkusjonen drar oss inn i en heftig og strålende sekvens hvor Lofthus kaster seg over trommene og sammen med Ingvald André Vassbøs perkusjon tvinger de resten av bandet til å ta ut det siste av krefter og energi. Så tar Mollestad grep om sakene, og vi får en sekvens i et slags Vernon Reid/Living Color-landskap hvor man bare gisper etter luft, før de roer (så vidt) ned helt på slutten.
Dette er ikke blitt en plate med en gitarist som vil vise seg fram foran et stort orkester. I stedet er dette et helhetlig verk, hvor Mollestad inngår i helheten, selv om hun blomstrer med noen McLaughlin-solier innimellom, som virkelig setter skapet på plass, som den i «do re mi ma ma», som er fantastisk rocka og oversiktlig, eller i den nydelige «her own shape». Hun har hele tiden komplett kontroll, og verket er en samling komposisjoner hun bør få priser for. Mektig og grådig tøft!
I innercoveret står det over Kim Hjortøys nydelige coverkunst «S LIT – P ART – PUL L – GIVE – PAIN T – SWIN G», noe som kan ha flere betydninger, men som, i alle fall for meg, forteller det meste om hva Mollestad har tenkt med dette storslagne verket.
Personlig mener jeg at dette er Mollestads mest komplette, engasjerende og tøffe plate til nå, og hun har gjort noen utmerkede plater tidligere. Innsatsen til TJO står til laud, og dirigent Skomsvoll har for lengst kastet skoene og hivd seg ut i dansen foran musikerne, noe det bare er så vidt ikke denne anmelderen også gjør. Makaløst!
I 2023 er Hedvig Mollestad «Artst in Residence» på Moldejazz. Da trenger hun ikke lage et nytt verk for Trondheim jazzorkester, men fremføre dette usedvanlig vakre, engasjerende, heftige og tøffe verket en gang til. For bedre enn dette kan det neppe gjøres!
Jan Granlie
Hedvig Mollestad Thomassen (g, v), Mai Elise Solberg (v), Ingebjørg Loe Bjørnstad (v), Adrian Løseth Waade (vio), Trine Knutsen (fl), Martin Myhre Olsen (ss, as, rhodes, synth), Petter Kraft (ts), Thomas Johansson (tp), Ståle Storløkken (hammond org, rhodes, synth), Eller Brekken (b), Ingvald André Vassbø (perc), Torstein Lofthus (dr), Erlend Skomsvoll (cond)
