Improvisasjonsduoen Hej Johannes, består av tenorsaksofonisten Johannes Gammelgaard Lauritsen og trommeslageren Johannes Berg. De sier selv om sin debutplate at de er en grensesøkende improvisasjonsduo med stort fokus på konversasjon. En lydhørhet og en interesse for hverandres ideer, som er blitt utviklet og forfinet siden duoens oppstart i 2014.
Vi får sju låter, hvor det meste er skapt der og da i innspillingssituasjonen. Men ikke alt. Andresporet, «Jeg ka’ godt lo’», høres ut som en gammel, dansk barnesang, som de «leker» seg fint med, og som får lytterne til å våkne. Men åpningen «Grums» er frisk nok og godt innenfor den frie improvisasjonen, og gir oss håp om en frisk og frittgående plate.
I tredjesporet, «Rim», spiller Gammelgaard blokkfløyte, noe som er relativt uvanlig innenfor den friere jazzen, bortsett fra når Kresten Osgood plukker den fram i «godt lag» når han gjør konserter. Det er nok ikke blokkføyte som er Gammelgaards hovedinstrument, men det er på mange måter fascinerende å høre han traktere det forhatte instrumentet sammen med Bergs løse og fine trommespill.
Så er vi over i «Dønninger», en god tittel på en låt hvor tenorsaksofontonene er lange og – som dønninger. Og med enkle hjelpemidler har de laget en fin ballade med denne låta. Litt Pharoah Sanders-lignende i de litt såre og lange tonene, og fin kommunikasjon mellom de to musikerne.
Så følger «Fanfare», hvor de tar det helt ned, og man oppholder seg så langt fra det man tenker på med en fanfare som mulig. Men dette er en låt som vokser, sakte, men sikkert. Gammelgaards tenorsaksofon nærmest «roper på hjelp», og han piner ut hver tone i saksofonen som var den kraftig rammet av corona-viruset eller annen styggedom. Og etter hvert blir man nærmest låst fast i stolen av Gammelgaards spill. Bergs trommespill ligger tett på flere av musikerne innenfor den friere musikken holder på med, og tankene går raskt til Paal Nilssen-Loves heftige spill.
Så er vi helt nede igjen med «Smuld», hvor kommunikasjonen er svært god, før de runder av med «A», som godt kunne vært en folkemelodi. Et enkelt og fint tema, som de to vrir og vender på og gir sin «oppdaterte» versjon av. Nydelig!
Coveret på platen er illustrert med et maleri laget av Silke Berg. Og å bruke et fint kunstverk som illustrasjon til denne musikken føler jeg er riktig. For dette er musikk som helst skal oppleves i et kunstgalleri, hvor tankene kan sveve fritt mens de to musikerne på sin måe geleider oss rundt i galleriet. Så vi får håpe at mange gallerieiere vil oppdage denne musikken, og invitere duen til åpninger av nye kunstutstillinger, gjerne med litt abstrakte bilder.
Jan Granlie
Johannes Gammelgaard Lauritsen (ts, blokkfløyte), Johannes Berg (dr, walkie talkie m.m.)
