Den norske trioen til pianisten Helge Lien, har gjort et utall plater de senere årene, og dette er den niende, og hele tiden har de kommet opp med nye variasjoner av den nordiske, lyriske jazzen. Denne gangen er de tydeligvis inspirert av Japan, et land som virkelig setter pris på denne trioen. Og tittelen, «Guzuguzu», betyr noe sånn som å bevege seg langsomt.
I følge den medsendte presseteksten, spinner titlenes tema fra opplevelsen av at noe er komplett, til lyden av noe som kuttes energisk og den myke fornemmelsen av lydløst regn, shitoshito. Selv om det er tydelige variasjoner i låtenes stemning og sound, har de utgangspunkt i samme melodiske tema, mens en ensom blomst, Jasmine, skiller seg ut fra resten av albumet både i navn og karakter.
Det starter med «Gorogora» (fjerne tordenskrall), som nesten er den mest voldsomme og mest dramatiske låten på platen. Tungt pianospill og strykebass, som legger an en dramatisk tone. Og vi får følelsen av at det mørkner i vest og at uværet er på vei.
Tittelsporet «Guzuguzu» (å bevege seg langsomt), forteller oss at de truende skyene forsvant i en annen retning, og at vi igjen kan bevege oss utendørs. Men ikke i en travel storby som Tokyo. Her er vi mer ute på landsbygda, gjerne ved en elv som går stri gjennom landskapet. Lien har her skrevet en fin låt, som er ettertenksom i det litt Jarrettske spillet.
«Nikoniko» har ingenting å gjøre med at noen av musikerne lengter etter en røyk, men derimot betyr det smil. Og med luftig og fint bass-spill fra Frode Berg, under og over Liens lyriske pianospill, før det drar seg litt dramatisk til (er uværet på vei tilbake?), gjør dette til et av platas fineste spor, ved siden av avslutningssporet «Shitishito»). Og bak det hele «risler og rasler» Per Oddvar Johansen, som var det Jon Christensen som var satt inn som trommeslager i trioen. Med verdens største ører er han akkurat der han skal være, og er med på å gjøre denne låta til en perle.
«Garari» (fullstendig), starter med Johansens trommer, før vi finner Lien inne i pianoet, og vi blir sittende som på nåler for å følge med på hva som skjer. Det går over i et fint tema fra Lien og med strykebassen til Berg, får låten en litt dramatisk ferd, før vi får den fine «Jasmine», som, riktignok skiller seg litt ut fra de andre, og kan i stemning nesten minne om en norsk folkemelodi. En nydelig låt hvor de tre virkelig føler seg hjemme.
«Chokochoki» (å kutte noe), er kanskje den mest rytmisk utfordrende låten på platen, og kanskje den som swinger mest, og ligger tettest opp til Keith Jarrett i det melodiske og i improvisasjonene.
Så går det mot slutten, med «Kurukuru» (å snurre rundt og rundt), gjør virkelig det. En låt med heftig pianospill fra Lien, før vi sår en fin bass-solo fra Berg, og bak det hele lurer Johansen med spennende innspill og ideer.
Sistesporet «Shitoshito», starter med Bergs bass, før Liens lyriske pianospill kommer smygende, og jeg føler at jeg bare sitter og venter på Jan Garbareks sopran- eller tenorsaksofon som legger seg på toppen. Dette er kanskje det nærmeste trioen kommer stjernebandet «Belonging» (Jarrett, Garbarek, Danielsson, Christensen), og er usigelig vakkert, ikke minst på grunn av Liens spill.
Og for den som ikke blir mett av disse åtte låtene, forefinnes bonussporet «Hummingbird» på nettet, med link på innsiden av coveret.
Dette er kanskje den beste platen med Helge Lien Trio til nå, selv om jeg har skrytt de fleste platene fra trioen opp skyene. Jeg føler at på «Guzuguzu» er musikken mer helhetlig og «planlagt» enn de de foregående. Strålende! Sayonara! eller hva de sier i Japan.
Jan Granlie
Helge Lien (p), Frode Berg (b), Per Oddvar Johansen (dr)
