Septetten ledet av bassisten Andreas Henningsson og trombonisten Petter Hängsel holder til på den svenske siden av «Broen», men inneholder musikere fra begge sidene av Øresund. Ideen til septetten kom da de to opphavsmennene spilte sammen i Petter Hängsel Trio, hvor også trommeslageren i septetten, Kristoffer Rostedt var med, om at begge to lengtet etter å skrive musikk for et større ensemble, med mulighet for store, orkestrale arrangementer.
Som medmusikere valgte de musikere de både ser opp til og som de spiller med i andre sammenhenger. Og foruten Hängsel på trombone og mellophon, Henningsson på bass og Rostedt på trommer, møter vi tenorsaksofonisten og klarinettisten Rasmus Nyvall, altsaksofonisten Jens Persson, trompeteren Erik Kimestad og basstrombonisten Björn Hängsel.
Vi får 11 komposisjoner, som ligger i et adskillig streitere landskap enn jeg hadde forestilt meg. Jeg kjenner ikke Henningsson fra før, men Hängsel kjenner jeg fra blant andre det København-baserte Horse Orchestra, et ellevilt kollektiv som snart er ute med ny liveplate, som vi gleder oss til. Her finner vi også den norske trompeteren Erik Kimestad, med base i København.
Men på denne innspillingen beveger musikken seg mye mer inn i et orkestralt 60-tallslandskap, hvor musikken er nøye arrangert, og hvor musikerne kun får mulighet til å slippe seg «fri» i soliene. Ellers får jeg en slags Gil Evans- eller Oliver Nelson-landskap i bakhodet når jeg lytter til platen. Særlig på grunn av arrangementene med to saksofoner, trompet og to tromboner, som alle spiller finslepent og godt.
På 60- og 70-tallet var det mange band som fremførte musikk i denne stilen. Men forskjellen på de banda og de vi møter her, er i første rekke solistprestasjonene. Her skiller denne septetten seg ut, og man kan gjerne tenke hva disse musikerne kunne gjort, hvis de hadde spilt på denne måten, med samme teknikk og kunnskap på den tiden, i for eksempel New York eller på Vestkysten. Da hadde Henningsson og Hängsel raskt vært på alle «jazzlepper» «over there». Hør for eksempel på Erik Kimestads trompetsolo i Henningssons «Three Brothers». Mesterlig!
Vi får også litt minner om noen av de større ensemblene den svenske saksofonisten Lars Gullin hadde gående noen år, pluss også en liten følelse av Charles Mingus, selv om musikken ikke direkte kan sammenlignes med noen av disse.
Jeg synes det er deilig å høre relativt unge musikere spille denne type musikk i dag. Altfor ofte skal unge musikere på død og liv være så trendy og moderne, uten at de hele tiden mestrer det å virkelig skape noe nytt og interessant. Septetten spiller hele veien upåklagelig, og vi legger selvsagt merke til Hängsels fine trombonespill, som hele veien gjennom er gjennomtenkt og logisk, og med høy teknisk kvalitet.
Dette er blitt en fin plate, som riktignok ikke flytter på så mange steiner i jazzhistorien, men som føyer seg godt inn blant arvingene etter Gil Evans og hans like.
Jan Granlie
Petter Hängsel (tb, mellophon), Andreas Henningsson (b), Kristofer Rostedt (dr), Rasmus Nyvall (ts, cl), Jens Persson (as), Erik Kimestad Pedersen (tp), Björn Hängsel (btb)
