Den amerikanske fløytisten og saksofonisten Henry Threadgill har i lengre tid eksperimentert med å integrere komposisjon og fri improvisasjon i sitt helt eget system. Med bandet Zooid har denne eksperimenteringen nå foregått i 14 år, noe som har ført han opp i toppdivisjon innenfor den eksperimentelle jazzen.
På «In for a Penny, In for a Pound» synes jeg han beveger seg mer enn noen gang I nærheten av nylig avdøde Ornette Coleman og his ideer. Ikke bare er oppbyggingen av musikken i nært slektskap med Coleman, men jeg synes også altsaksofontonen til Threadgill nærmer seg faretruende.
To CDer, hvor tittelsporet åpner ballet, og her møter vi Threadgill på fløyte, et instrument jeg aldri har syntes har fungert i Threadgills hender. Men her sitter det som det skal. Det går over i «Ceroepic (for drums and percussion)», og det er her nærheten til Coleman kommer fram. Threadgills korte «signaler» på saksofonen, er helt i Colemans ånd, det samme er de andre musikernes innspill. Selv om låta høres ut som om den er kun for trommer og perkusjon, så får vi fullt band hele veien. Threadgill på altsaksofon, Jose Davis på tuba, Liberty Ellman på gitar, Christopher Hoffman på noe man kaller violincello og Elliot Humberto Kavee på trommer og perkusjon. Ellman har nok hørt mye på Colemans gitarist i mange år, Bernie Nix, og hvis du tenker deg en kombinasjon av Nix og Marty Halvorson, så kan du kanskje se for deg hva jeg mener.
I coverteksten sier Thradgill at dnne musikken utføres av to kvartetter pluss et instrument (altsaksofon, fløyte eller bassfløyte), som veves inn i en større sammenheng. Han sier videre at hver kvartett fokuserer på forskjellige instrumenter, og lytteren må høre alle kvartettene og de to introene (tittelsporet på CD1 og åpningen «Off the prompt box (exordium)» for å se sammenhengen.
Et godt tips fra Threadgill, og helt tydelig at dette er musikk som skal nytes nesten som en suite (eller kanskje to suiter), og den/de skal nytes i helhet, noe som (heldigvis) gjør at denne innspillingen aldri blir noen hit på spotify eller Wimp eller noen av de andre streametjenestene.
Musikken er nesten grenseløs kreativ. Her møtes fire musikere til time hos læremesteren. De lytter og lærer og følger sjefens minste vink og anbefalinger.
Man kan gjerne høre en og en låt, men, som Threadgill selv sier; dette skal nytes fra start til mål.
Kanskje en av årets mest interessante plater til nå, med fem fantastiske musikere som spiller på hverandre og med hverandre på en fantastisk måte. Threadgill for President!
Jan Granlie
Henry Threadgill (as, fl, bassfl), Jose Davis (tb, tu), Liberty Ellman (g), Christopher Hoffman (violincello), Elliot Humberto Kavee (dr, perc)
