Den amerikanske altsaksofonisten og fløytisten Henry Threadgill slutter aldri å overraske. Ikke på den måten at han hele tiden lager nye former for moderne jazz, men når man nærmer seg 80 år, så er det bare naturlig at ungdommens råskap og energi er på vei til å ebbe litt ut. Og i en periode har jeg tenkt at Threaddgill var i ferd med å «fade ut» av den mest spennende jazzen, for å i stedet hvile på sine laurbær etter et langt liv som en av de mest spennende musikerne innenfor samtidsjazzen.
Han er født den 15. februar 1944, og har siden jeg først oppdaget han for alvor, på de utsøkte platene med trioen Air med bassisten Fred Hopkins og trommeslageren Steve McCall, som startet med «Air Song» i 1975, og fortsatte med «Air Raid» (1976), «Live Air» (1977), «Air Time» (1977), «Open Air Suite» (1978), «Montreux Suisse» (1978), «Air Lore» (1979), «Air Mail» (1980) pluss ett par, tre plater til, før han startet sin utmerkede sekstett og hans band Very Very Circus, Make a Move, før hans Zooid ble startet i 2001.
Dette bandet har til nå utgitt seks innspillinger, og deres «In for a Penny, In for a Pound», er tidligere blitt anmeldt her på salt peanuts* – en anmeldelse du kan lese HER.
I bandet finner vi Liberty Ellman på akustisk gitar, Jose Davila på tuba og trombone, Christopher Hoffman på cello og Elliot Humberto Kaves på trommer, pluss «sjefen sjøl» som trakterer altsaksofon, fløyte og bassfløyte.
Vi får fem komposisjoner av Threadgill, og alt er innspilt i The Samurai Hotel, Astoria i New York den 15. og 16. desember i 2019.
Musikken er veldig gjenkjennbar for det Threadgill komponerer og arrangerer. Og jeg føler at han fikk en oppvåkning da han gjorde platen «Air Lore» i 1979, hvor han gjorde komposisjoner av Scott Joplin og Jelly Roll Morton, og hvor han forsto at den tradisjonelle jazzen fra begynnelsen av 1900-tallet, mer enn gjerne kunne kombineres med den nyere og friere jazzen. Og det har han tatt med seg videre fram til sin nye innspilling, som preges av en slags Threadgillsk kombinasjon av tradisjoner og street parade-musikk med det helt moderne og friere jazzuttrykket.
Derfor er bruken av tuba nærmest essensiell for den musikken han lager. Og selv om det er han som er hovedpersonen i prosjektene, lar han de ytterst kreative medmusikantene boltre seg relativt fritt i hans musikalske landskap. Og på denne innspillingen synes jeg cellist Hoffman får en fortjent plass langt fremme i lydbildet. Og når Davila plukker fram trombonen, blir det også fremført trombonespill av aller ypperste merke, som i introen på «Beneath the Bottom». Platen er produsert av gitarist Ellman, men selv om han har denne viktige oppgaven tar han ikke mer plass enn han bør. Og spillet hans kan minne mye om den måten Mary Halvorson spiller, et gitarspill vi på salt peanuts* elsker. Hør bare på hans spennende spill på «Happenstance» – helt i Halvorsens ånd, i en låt som nesten kan høres ut som noe av den film- og ballettmusikken Jan Johansson og Georg Riedel holdt på med i sin tid.. Og bak holder Kavee orden på det hele med fint trommespill som er med på å holde det hele sammen på en utmerket måte.
Nå er det ikke lenge siden det kom en CD-boks fra Wadada Leo Smith, hvor Threadgill hadde en viktig rolle. Dette er et samarbeid som har vart lenge mellom to av de mest spennende musikerne fra USA de siste 30-40 årene. Men jeg synes faktisk Threadgills spill på «Poof» er adskillig mer energisk og livlig enn det jeg har hørt fra han, både sammen med Smith og andre, på flere år. Og med et såpass spennende, kreativt og interessant band, blir dette en höjdare av en plate!
Jan Granlie
Henry Threadgill (as, fl, bfl), Liberty Ellman (g), Jose Davila (tuba, tb), Christopher Hoffman (c), Elliot Hunberto Kavee (dr)
