Den nederlandske pianisten Herbert de Jonge, er kjent for å være en lyrisk og følsom musiker, som tidligere har gjort plater med sin kvartett og på selskapet Evil Rabitt. Han er kjent for å gjøre noe mer enn tema, soloer og tema igjen i musikken sin, selv når han spiller med kvartetten.
Men på twelve sad songs and one blues, hører vi han solo i 12 korte stykker, alle i moll, og ment som stykker man kan lære seg som øving til å bli en mer lyrisk pianist. Det vil si at dette ikke er solopiano hvor han raser av gårde for å vise fram hvor frapperende han kan spille. Noen av låtene er hans egne, men han har valgt ut et knippe lyrsike låter fra jazzhistorien. Og etter hans egen «the boy in the blue room», får vi en fin versjon av «danny boy», som han tar seg god tid med, før vi får den Miles Davis og Bill Evans-klassikeren «blue in green» i en nydelig versjon, og hans «erbarme dich» før vi får Thelonious Monks «round midnight» og «eine kleine nachtmusik», men ikke den versjonen alle kjenner, men hans egne låt.
Og deretter følger en rekke av hans egne komposisjoner/improvisasjoner, kun avbrutt av «you don’t know what love is». Den mest oppstemte låten er egentlig «round midnight» i en deilig og neddempet versjon. Og da forstår du nok hva dette dreier seg om. Det er gjennomgående vakker pianomusikk fremført på en relativt enkel, men ytterst effektiv måte. Dette er musikk du spiller etter mørkets frembrudd. Gjerne nå om vinteren hvor kulden knaker i veggene og du finner fram og sjenker et stort glass med din beste cognac, brer over deg et pledd i godstolen og bare nyter.
Jan Granlie
Herbert von Jonge (piano)
