Den amerikanske trommeslageren Herlin Riley, skulle være kjent for en del følgere, via hans samarbeid med Wynton Marsalis og The Lincoln Center Jazz Orchestra. Han kommer fra New Orleans fra en musikalsk familie, og begynte å tukle med trommene da han var tre år. Men det var trompeter han egentlig skulle bli, men interessen for instrumentet falt raskt, samtidig med at interessen for trommer økte.

Fra 1984 til 1987 spilte han fast med pianisten Ahmad Jamal, og i 1988 meldte han overgang til Marsalis. Han har vært med på plater med bl.a. Marcus Roberts, Dr. John, Harry Connick Jr, George Benson og Bennie Wallace, og han har også spilt i noen musikaler.

Med seg på sin nyeste langspiller har han pianisten Emmet Cohen, bassisten Russell Hall, trompeteren Bruce Harris, alt- og sopransaksofonisten Godwin Louis, perkusjonisten Pedrito Martinez og gitaristen Mark Whitfield.

Musikken vi får servert er veldig typisk, amerikansk neo-bop, iført nypressede dresser og dannet opptreden. Hele veien fungerer det på mange måter, men jeg må innrømme at interessen for hva Riley og hans venner bedriver, faller raskt ettersom platen skrider framover.

Det gjøres noen helt ok låter, som er akkurat så pene og lekre som man kan forvente av amerikanske musikere som kommer fra relativt overmøblerte hjem. Det er ingenting som stritter imot noe sted, alle musikerne gjør det de er blitt satt til å gjøre, og det meste passer sikkert perfekt inn i en sober jazzbar i toppetasjen på et hotell på Manhattan. Det er ingen musikere som utmerker seg, kapellmesteren holder seg pent i bakgrunnen, og jeg er temmelig sikker på at det er lov til å engasjere ved bordene på en konsert med denne gjengen.

Hele veien låter det veeeeldig slapt og uinteressant, og hvis dette blir en innspilling som selger i bøtter og spann, så skal jeg spise alle hattene til kollega Hauknes!

Jan Granlie

Herlin Riley (dr), Emmet Cohen (p), Russell Hall (b), Bruce Harris (tp), Godwin Louis (as, ss), Pedrito Martinez (perc), Mark Whitfield (g)