HIIT er en pianotrio som foretrekker moderne, improvisert musikk, med komposisjonsrammer som «mater fokusert sanntidskomposisjon», som det står i presseskrivet. Trioen representerer de nye musikkscenene i Portugal og Italia, og musikken er komponert av pianisten Simone Quatrana, bassisten Andrea Grossi og trommeslageren Pedro Melo Alves.
Simone Quatrana er en italiensk jazzimprovisator og pianist. Han har spilt i Italia og Europa, gjort seg kjent i miljøet med radikal improvisasjon, spilt med Peter Brotzmann, Mikolaj Trzaska, Rudy Mahall og Ken Vandermark (som han spilte inn to album med og spilte på en Europaturné).
Andrea Grossi er en italiensk kontrabassist og komponist. Han er kritikerrost som et av de beste nye italienske talentene på rask fremmarsj, har han spilt på viktige festivaler og teatre i Italia og i utlandet og har gjort innspillinger for forskjellige plateselskaper, inkludert tre plater som leder: Lubok, Four Winds og Songs and Poems på We Insist! Records). Han har alltid vært interessert i avantgarde og eksperimentell musikk, med spesielt fokus på improvisert musikk, og han har samarbeidet med musikere som Barre Phillips, Gyorgy Kurtag Jr., Tobias Delius, Eyvind Kang, Aruan Ortiz, Steve Swell, Thomas de Pourquery og Lynn Cassiers, for å nevne noen.
Pedro Melo Alves er en av de mest fremtredende trommeslagerne og komponistene på den nyere avantgardemusikkscenen i Portugal. Etter å ha blitt belønnet med flere priser og nominasjoner har han vært stadig mer til stede på den internasjonale musikkscenen, presentert sine prosjekter over hele verden og spilt med musikere som Mark Dresser, Ra Kalam Bob Moses, Peter Evans, Joe Morris, Sun Ra Arkestra, Eve Risser, Luke Stewart, Audrey Chen, John O’Gallagher og Chris Pitsiokos. I dag spiller og komponerer han for sitt Omniae Large Ensemble, The Rite of Trio, In Igma og hans perkusjonsduett med Pedro Carneiro med navnet MOORIS.
Og med tittelen For Beauty Is Nothing But The Beginning Of Terror, setter de vel egentlig et hvert kjærlighetsforhold i sitt rette perspektiv. På platen får vi hele 14 «strekk», og de starter med «Gliss Glass», hvor de starter med perkusjon i form av høye toner spilt på glass, og jeg skrur opp lyden for å få med meg nyansene. Men plutselig smeller det, og trommene kommer inn under heftige, høyt, gjentagende toner i pianoet. Det hele virker temmelig stressende, men samtidig er det fascinerende å høre hvordan de utformer musikken som går over til noe som kan ligne hvalsang – alt innenfor den samme låten. I «Ecotone» er det pianoet som starter, men han får ikke holde på lenge, før Alves er på plass med sitt kreative trommespill, hvor det virker som om trommene er høyt stemt, det vil si at trommeskinnene er svært stramme. Og når bassen kommer inn, er vi et godt stykke inn i den nyere avantgarden, hvor de raser av gårde i høyt tempo og med tonnevis med energi som skal ut.
Og slik fortsetter de, med noen hederlige unntak, som i tredjesporet, «Concetto Speziale (To Lucio Fontana)», en kjent, argentinsk kunstmaler. Og her er vi nesten inne i den samtidsmusikalske avdelingen. Men det varer ikke så lenge før de raser av gårde igjen i «Interlude I», hvor Grossi for alvor får markert seg med tøft og drivende spill.
De hyller fotografen Roberto Masotti i sjettesporet «Urge (For Roberto Masotti)» og forfatteren Dino Buzzati i «The Tartar Steppe (For Dino Buzzati)» og den italienske jazzpiankisten Giorgio Gaslini i «Taro (To Giorgio Gaslini)», og når de avslutter med den lavmælte og vakre Perline, har vi fått være med på en spennende reise inn i den sør-europeiske avantgarden, hvor samspillet er perfekt, musikken ytterst variert, og hvor tre erfarne herrer «leker» seg med musikken på aller beste måte.
Jan Granlie
Simone Quatrana (piano), Andrea Grossi (double bass), Pedro Melo Alves (drums, percussion)
