Vokalisten Hiromi Suda kommer fra Yamanishi i Japan, er et totalt ubeskrevet blad for undertegnede. Men på internettet kan man blant annet lese at hun har vært finalist i en reke sangkonkurranser, og at hun har studert på Berklee. Hun har i flere år vært opptatt av brasiliansk musikk, og at hennes første plate kom i 2008.

På hennes plate «Nagi» samarbeider hun med fløytisten Anne Drummond, gitaristen Romero Lubambo, pianisten Julian Shore, bassisten Haggai Cohen-Milo og trommeslageren og perkusjonisten Keita Ogawa. Noen av låtene har Suda laget selv, men hun har også med låter av Antônia Carlos Jobim, Sergio Mendes, João Donato, Roberto Manescali, Ceatano Veloso og Geraldo Pereira.

Det fører til at musikken er svært spredt stilmessig. Vi får noen latinlåter, godt blandet sammen med det japanske, noe som gjør platen til en litt forvirrende opplevelse.

Suda synger med en klar stemme, som ikke har spesielt mye særpreg, og musikerne gjør akkurat det de er satt til. «Kompet» er helt ok, men jeg klarer ikke å bli fortrolig med fløytespillet, som, ved siden av gitaren, er det ledende solistinstrumentet.

Jobim-låtene «Triste» og «Corcovado» er gjort mange ganger bedre tidligere, men hennes egne, låter er de som fungerer klart best, særlig de japansk-inspirerte. Det latinske blir for slapt og fesent til at det fester seg.

Dette er blitt en plate som ikke kommer til å bli ihjelspilt i heimen. Den er for «amatørmessig» og oppfyller ikke kravene man må få lov til å stille til en plateutgivelse i 2017. Dessverre.

Jan Granlie

Hiromi Suda (v), Anne Drummond (fl), Romero Lubambo (g), Julian Shore (p, keys), Haggai Cohen-Milo (b), Keita Ogawa (dr, perc)