Det kan virke sm om bassisten Ron Carter har startet en slags duoturné som skal sikre han spillejobber på festivaler resten av livet. I Molde i sommer spilte han duo med gitaristen Pat Metheny, etter at han siden debuten i eget navn, med innspillingen «Where» (New Jazz NJLP 8265), med Eric Dolphy, Mal Waldron, George Duvier og Charlie Peship, via stort sett det som kan krype og gå innenfor den amerikanske jazzen, og fram til denne innspiullingen på duo med saksofonisten Houston Person, har vært en av de flittigste guttene i klassen.
Gjennom disse årene har han vel spilt alt som er å oppdrive av såkalte standardlåter, og på «Chemistry» får vi en rekke gode beviser på at han fikser å spille denne type låter bedre enn de fleste.
Det starter med «Bye, Bye Blackbird» i en helt ok versjon, hvor Carters bass er stødig som fjell, mens saksofonen til Person har fått litt for mye ekko, etter min smak. Og slik fortsetter det med «But Beautiful», hvor Persons ekko passer bedre enn i førstelåta, «Young and Foolish», som de lenge hadde snakket om å gjøre sammen, «Fools Rush In», «Can’t We Be Friends?», den nydelige «Blame it on My Youth», «I Didn’t Know What Time It Was» i en nydelig Getz-versjon, «I Can’t Get Started» og «Blue Monk», før de avslutter med den fine «When I Fall in Love».
Noen av versjonene skiller seg mer ut enn andre, i hovedsak på grunn av Carters solide bass-spill, hvor ingenting overlates til tilfeldighetene, men blir gjort av en bassist som kan denne idrettsgrenen ut og inn.
Dette er to musikere som har gjort sin innsats innenfor jazzen siden begynnelsen av 60-tallet. Person med debuten «Underground Soul» (Prestige) i eget navn i 1966, og ikke mindre enn 66 innspillinger i eget navn, og med samarbeidsprosjekter med folk som Gene Ammons, Joey DeFrancesco, Grant Green, Tiny Grimes, Shirley Scott og Horace Silver og mange fler på CVen. Og Carter som har spilt med «alle».
Jeg synes resultatet her er mer enn bra nok til at den kan forsvares. Nå er nok ikke Person min favoritt på tenorsaksofon, men han låter frisk og oppegående hele veien, selv om jeg på flere av låtene nesten kunne veddet på at han spiller altsaksofon, og Carter er hele veien på plass med solid spill, både som kompbassist og solist.
Person har hele veien en tilbakelent stil, nesten som Johnny Hodges eller Stan Getz, noe som passer disse standardene perfekt.
Platen er blitt en intim og fin seanse, som kommer til å surre og gå på spilleren i heimen langt utover høsten og vinteren. Hyggelig!
Jan Granlie
Houston Person (ts), Ron Carter (b)
