To av de mest kreative pianistene som noen gang har kommet ut av den britiske jazzscenen, gjorde den 9. mars 2016 en duokonsert på The Steinway Spirio Two-Piano Festival på Pizza Express i London. Begge musikerne bruker den svært resonansfulle versjonen av instrumentet – og settet begynner med en solodel med Keith Tippett i hans egen kompøosisjon «Sea Walk», som Howard Riley følger opp med sin egen «Misteriously» – som kombineres med Thelonious Monks «Round Midnight», og vi får nærmest en uforbeholden hyllest til Monk med noen av Rileys friere elementer. Deretter spiller de sammen på «Journal Four» – en duoimprovisasjon som varer i nesten 47 minutter, og som setter «huset på ende».
Keith Tippett ble født den 25. august 1947 og forlot oss den 14. juni 2020. Han var en musiker som spilte det meste fra jazzrock, progressiv rock, improvisert musikk, samtidsmusikk og moderne jazz i et halvt århundre. Han hadde en enestående posisjon på den britiske jazzscenen og var kjent for sin unike tilnærming til improvisasjon. Han gjorde duetter med kollegaen Stan Tracey og kona, Julie Tippetts (tidligere popmusikeren Julie Driscoll), en rekke solokonserter og han var en utmerket bandleder. Han gjorde en rekke plater i eget navn, pluss at han var å høre med musikere som Elton Dean, Paul Dunmall, King Crimson, Harry Miller, Harry Beckett, Dennis Gonzalez, Louis Moholo, Dudu Pukwana, David Sylvian og i band som King Crimson, Mujician, Working Week og Toyah.
Howard Riley ble født i Huddersfield den 16. februar 1943, som har jobbet med jazz og eksperimentelle musikkformer. Han begynte å spille piano da han var seks år, og begynte å spille jazz allerede som 13-åring. Han studerte ved University of Wales fra 1961 til 1966), Indiana University med David Baker i perioden 1966 – 67, og deretter ved York University fra 1967 til 1970). Ved siden av studiene spilte han profesjonelt, med Evan Parker (i 1966) og deretter med sin egen trio (fra 1967 til 1976), med Barry Guy på bass og Alan Jackson, Jon Hiseman og Tony Oxley som alternerte på trommer. I tillegg jobbet han med John McLaughlin i 1968, London Jazz Composers Orchestra fra 1970 til ut på 80-tallet, og med Oxleys ensemble fra 1972 til 1981. Han og Guy jobbet i en trio med Phil Wachsmann fra 1976 langt ut på 80-tallet, og han spilte solopiano på turneer både i Europa og i USA. Fra 1978 til 1981 spilte han i en kvartett med Guy, Trevor Watts og John Stevens, og tidlig på 1980-tallet jobbet han duo med Keith Tippett, Jaki Byard og med Elton Dean. Fra 1985 hadde han en trio med Jeff Clyne og Tony Levin. Og fra 70-tallet har han undervist ved Guildhall School of Music and Drama og Goldsmiths, University of London.
Så det er ikke første gang de to mesterne møtes. Men skal man dømme etter resultatet, så må dette ha vært en ytterst god kveld for begge pianistene, for det vi får servert på denne innspillingen er ikke noe annet enn fantastisk.
Tippetts åpning er adskillig mer neddempet enn det meste vi har hørt fra den gode engelskmannen noen gang – og lenkene til Thelonious Monk er hele veien åpenbare, selv om spillet er åpent og fritt, men hvor akkordleggingen minner sterkt om Monks måte å spille på. Dette er en strålende solo, med alle finessene som gjorde Tippett til en mester i pianofaget. Men musikken er mye mer neddempet enn det, i alle fall, jeg kan huske å ha hørt han tidligere. Det er en stor overbevisning i det han spiller, enkelt sekvenser er nesten minimalistiske, før de går over i utsøkt spill, som selv i dag, mange år etter, kan høres nyskapende ut.
Andresporet er «Mistoriously» kombinert på utsøkt måte med Monks «Round Midnight», hvor Riley spiller solo. Allerede fra start føler vi at også han vil hylle Monk med sin solodel. Men hele veien er det Rileys personlige og fine spill som dominerer. Og når han sømløst glir over i «Round Midnight», er det meste på plass. En fantastisk versjon av låta, som tar Monks fine komposisjon over i en annen dimensjon.
Så møter vi begge i utsøkt samspill i det lange tittelsporet, «Journal Four», hvor de er innom hele pianohistorien fra swingperioden og fram til innspillingsdatoen den 9. mars 2016. Det er tett kommunikasjon, og det er tydelig at de to trives i hverandres selskap. For dette er kommunikasjon som overgår det meste vi har hørt tidligere. Og hvem som opererer i hvilken kanal er uvesentlig. For de to pianistene er relativt like i uttrykket, og opptrer som siamesiske tvillinger gjennom de nesten 47 minuttene.
Dette er utvilsomt platens hovedlåt, og den improvisasjonen de to leverer er av aller ypperste merke. Her er det ingen nøling og venting på hva den andre pianisten vil komme opp med av ideer. Det virker nesten som om alt er planlagt ned i minste detalj, men hele veien kommer de med små innfall som gir den andre en idé å gå videre med, og hele låten er himmelsk.
Dette er blitt en strålende liveinnspilling med to markante personligheter innenfor den moderne pianojazzhistorien, som boltrer seg og leker med hverandre på en måte som overgår det meste. Og lydkvaliteten på opptaket er fantastisk god. Her får vi med de minste utfall og alle tonene (og det er mange av dem) står fram klare og rene, takket være lydmannen Cath Longbottom. Og den lille «knitringen» som dukker opp i sistesporet, blir mer som et bevis på at det er et konsertopptak, og spiller ingen rolle på helheten.
En fantastisk innspilling!
Jan Granlie
Howard Riley (p), Keith Tippett (p)
