Jeg må innrømme at det ikke er så veldig mange mannlige jazzsangere jeg har veldig stor sans for. Egentlig synes jeg det er altfor mange som gjør forsøk på å ligne Frank Sinatra eller noen fra hans tid, mens det er få som virkelig har sin egenart. Riktignok finnes det noen hederlige unntak, men det er dessverre ikke så altfor mange.
Det var hva jeg tenkte på, da jeg satte på den amerikanske vokalisten Howe Gelb, en vokalist jeg aldri har hørt om før jeg satte på denne plata første gang. Ut fra internettet kan jeg lese meg til at han er født i Pennsylvania i 1956, og at han har fått gode kritikker både fra dagsaviser og rockemagasiner.
Han har utgitt ei røys av plater tidligere, både i eget navn og sammen med bandet Giant Sand, pluss et par, tre andre prosjekter, så hadde jeg vært mer opptatt av denne musikken, så hadde jeg sikkert kjent navnet godt.
Han har hatt lyst til å lage et knippe låter som han gjerne vil skal bli nye amerikanske standards, noe som tyder på relativt stort selvbilde. Men slik skal vel en god amerikaner tenke i disse tider, eller…?
Og etter å ha hørt ca. tre sekunder av platen oppdager jeg at han befinner seg helt i utkantsonen av jazzen. Han er rett og slett en etterkommer etter Leonard Cohen på de fleste sporene på denne plata, med et lite utslag mot country og lettere popmusikk og «salongjazz».
Han spiller helt ok piano til sine egne sanger, og på de fleste låtene har han med seg bassisten Tøger Lund og trommeslageren Andrew Collberg, mens han innimellom synger duett med vokalisten Lonna Kelley, og det er da Cohen-landskapet åpner seg sterkest, og gitaristen Naim Amor.
På noen spor spiller han sammen med de nederlandske musikerne Joost Kroon (trommer), Aram Kerebergen (bass) og J.B. Meijers (gitar). Og i en låt har han samarbeidet med trommeslageren Arthur Viat og bassisten Ian Stapp. Men hvem som spiller med han hvor og når, spiller ingen rolle, fordi det låter relativt likt hele veien, med unntak av i de låtene hvor vokalkollega Lonna Kelly er med å lage tilbakelent Cohen-musikk.
Nå vet jeg ikke om verden trenger en Leonard Cohen-kopi for å dysse oss i søvn, men her har vi altså en. Han skriver fine låter, og alt fremføres på en upåklagelig måte, og jeg er overbevist om at Howe Gelbs musikk er mye mer helsebringende enn all verdens sovemedisin. Og at han med denne innspillingen får en rekke kvinnelige fans, er jeg overbevist om. Men plateselskapnavnet er jeg relativt sikker på at Mats Gustafsson og hele kostebinderiet i FIRE! Orchestra ikke setter veldig stor pris på …
Jan Granlie
Howe Gelb (v, p), Lonna Kelley (v), Thoger Lund (b), Aran Kersbergen (b), Ian Stapp (b), Andrew Collberg (dr), Joost Kroon (dr) , Arthur Viat (dr), J.B. Meijers (g), Naim Amor (g)
