Det nederlandske bandet i compani, befinner seg i den mer publikumsvennlige delen av den nyere, friske, anarkistiske og morsomme jazzen fra Nederland. De arbeider gjerne med musikk til gamle filmer, musikk inspirert fra gamle komponister og friheten ligger langt framme i pannebrasken hos bandet, som på denne utgivelsen presenteres i to forskjellige settinger, fra to forskjellige konserter. Den første delen i septett-format, tatt opp på konsert i Tivoli/Vredenburg i Utrecht den 5. november 2023, og den andre med en tentett, hvor de «kommenterer» bilder tatt av fotografen Jan van Teeffelen i LUX, i bandlederen, Bo van der Graafs hjemby, Nijmegen den 28. januar 2024.
i compani ble startet av van der Graaf i 1985, og fram til i dag har bandet operert i forskjellige størrelser med en rekke forskjellige musikere. Og hver gang man hører dem, er det morsom, kreativ og spennende musikk vi får høre.
På konserten fra Tivoli hører vi van der Graaf på sopran-, alt- og tenorsaksofon, Maripepa Contreras på obo og engelsk horn, Friedmar Hitzer på fiolin, Michel Mulder på bandoneon, Leo Bouwmeester på piano og keyboards, Arjen Gorter på bass og Rob Verdurmen på trommer, og de åpner med den relativt overraskende og «streite» komposisjonen «Sogni d’Oro» og «Brand», begge laget av van der Graaf. Dette er adskillig mer «klassisk» enn det jeg har hørt fra gjengen tidligere, noe som betyr at bandet er i stadig utvikling. Og med vand er Graaf i føringen, blir dette aldri kjedelig. Etter den «klassiske» åpningen, er det plutselig inne i vaudeville-musikken som like gjerne kunne vært gjort av salige Willem Breuker og hans Kollektief. Og det er dette som er det spennende med van der Graafs musikk. Han trekker inn elementer fra frijazz, vaudeville, kabaret, sirkus, teater og, ikke minst, filmmusikk. Og hele veien lager de et sabla sirkus ut av musikken som både er morsom og fascinerende. På denne konserten benytter han både filin og bandoneon, og vi får et litt annerledes lydbilde enn vi er vant til. Andresporet, «Brand» er en typisk i compani-komposisjon som svinger fint over van der Graafs fine altsaksofonspill, mens tredjesporet, «Il Bidone» en av de mest kjente komposisjonene fra italienske Nina Rota, som bandet har ofret mye tid og energi på å «gjenfortelle» vad flere tidligere anledninger. Denne er arrangert av pianisten Leo Bouwmeester, og er en sprelsk og fin sak som fått et hvert konsertpublikum til å fryde seg. Her er det humor, driv og sving så det rekker i lange bander, og med utmerket bandoneon-spill (eller er det et billig keyboards) og drivende bass-spill, blir dette er ren fryd for øret.
Og slik fortsetter de med van der Graafs «The Nightservant», arrangert av Gerie Daanen, med strålende tenorsaksofonspill fra kapellmesteren i starten, før de igjen er inne i et slags vaudeville-landskap som er strålende, før vi får van der Graafs «Kaka’s Nightsong @ St. Germain» og van der Graafs «\SMRTLP» som er to fascinerende låter som befinner seg godt inne i kabaret-verdenen, med den siste i et litt friere landskap, men ikke uten at det sirkus-aktige får sin plass. Og begge låtene er utrolig deilige å lytte til. Det svinger upåklagelig, og i den siste av dem skjener de ut til venstre og høyre som det passer dem, men hele tiden samler de seg i et vanvittig fint og morsomt samspill. Og det fine pianospillet er med på å gjøre dette til en ytterst sjarmerende låt, før de går rett over i Nina Rotas «Toby Dammit», som er akkurat slik vi elsker å høre dette bandet. Tradisjon koblet sammen med moderne jazz i en ytterst sjarmerende versjon.
Så har van der Graaf laget låten «Sun Ra», som må være hans hyllest til den utenomjordiske bandlederen og komponisten med samme navn som tittelen. En fin sak, før vi like godt får servert Michel Legrands «You Must Believe In Spring», med velkjent intro på piano, og hvor van der Graaf avleverer en fin og følsom «rett fram»-fremføring av temaet, før igjen pianoet kommer inn med en fin solo. En fin versjon, hvor det kanskje skjer litt for mye i kompet, men dette er jo et konsertopptak, og da er det meste lov, før de avslutter denne seansen med Ceasere Bixios «Tango delle Capinere», med bandoneonen i godt «tango-humør». De avslutter med noe som nesten kan virke som en øving hvor det høres ut som om publikum er på vei ut, før de glir sømløst over i neste konsert med «GouGouSuite» i fire deler, hvor både komposisjoner av Joe Loss («Copacabana» og Cole Porter («Just One Of Those Things») inngår pluss en finale skrevet av Amilcare Ponchielli. Og dette er rett og slett en fest, bare synd vi ikke får se bildene til Jan van Teeffelen. En drivende og flott suite med det relativt store ensemblet helt på plass. Men noen av bildene kan du se i den første videoen under.
I denne andre delen får vi en litt annen bandsammensetning, men med van der Graaf i føringen på de samme saksofonene, pluss René Mulder på altsaksofon, Frank Nielander på tenorsaksofon, Pip van Steen på fløyte og piccolo, Paul Wlieks på trompet, Arjen Reeser på trombone, Gerie Daanen på accordion, Pieter Klaassen på gitar, Carel van Rijn på bassgitar og André Groen på trommer. I tillegg har de med danseren Elky Rosa Gerritsen, som vi, dessverre ikke får så mye glede av på en CD.
Etter suiten følger «Mon Oncle» skrevet av Tati-Franck Barcelli, arrangert fint for bandet av Gerie Daanen. En låt vi «alle» har hørt før i andre sammenhenger, men som vi får en «smektende» versjon av her i en slags 30-tallsstil. Deretter følger Tati-Jean Tatoves «Jour de Fete», før de er over i André Hazes og Nico Haaks «De Vlieger», arrangert av fløytisten Pip van Steen, med fint sopransaksofonspill fra kapellmesteren, og en overbevisende avslutning, før de avslutter denne heseblesende konserten med den tradisjonelle «Amara Terra Mia & Gorizia», som jeg mistenker er bandets ekstranummer, hvor de tar den helt ned i starten, men de klarer ikke helt å holde seg i «skinnet» hele veien. Men van der Graff makter å holde styr på de elleville musikerne hele veien inn til avslutningen.
Personlig foretrekker jeg nok den første delen av denne platen. Her er det tross alt noen få pustpauser innimellom, mens i den andre delen går det (kanskje) litt for mye i ett. Men det er godt å se og høre at Bo van der Graaf fremdeles er den ytterst kreative musikeren og oorkesterlederen han alltid har vært, og at han stadig kommer opp med nye og spennende bandsammensetninger og arrangementer og «vrier» på sine tidligere låter. Og bandet han bruker i første del av denne platen burde være et «must» på en rekke festivaler som vil ha litt «sirkus» inn i programmet, for dette er original musikk som vil få ett hvert konsertlokale til å koke.
Jan Granlie
Bo van der Graaf (soprane saxophone, alto saxophone, tenor saxophone), Maripepa Contreras (oboe, english horn), Friedmar Hitzer (violin), Michel Mulder (bandoneon), Leo Bouwmeester (piano, keyboards), Arjen Gorter (bass), Rob Verdurmen (drums), René Mulder (alto saxophone), Frank Nielander (tenor saxophone), Pip van Steen (flute, piccolo, Paul Wlieks (trumpet), Arjen Reeser (trombone), Gerie Daanen (accordion), Pieter Klaassen (guitar), Carel van Rijn (bass guitar), André Groen (drums), Elky Rosa Gerritsen (dance)
