Vokalgruppen IKI holder til i København, og har siden 2011 levert flere spennende produksjoner. Kvintetten består av fem sterke kvinnestemmer fra Danmark, Norge og Finland, som utfordrer oss som lyttere litt på samme måte som Trondheim Voices gjør det, altså ikke noe i nærheten av Andrews Sisters eller andre typiske a capella-ensembler.
IKI er prisbelønt i Danmark, blant annet med en Danish Music Avard-pris. De har turnert i store deler av Europa, og hele veien har det vært det teatralske sammen med stemmebruken som har gjort IKI til et svært originalt ensemble.
«Oracle» er deres tredje album til nå, etter «IKI» (2011) og «Lava» (2014), pluss EPen «Dew» (2016). Og «Oracle» bør ikke bli det siste vi får høre fra denne gjengen, for dette ensemblet er såpass originalt at man bør ta vare på det, ikke minst for å beholde noe av mangfoldet på den danske improviserte musikkarenaen.
Vi får sju improvisasjoner, som jeg har en mistanke om at elektronikakunstneren Mike Sheridan (som medvirker på strålende måte) har hatt en viktig rolle å spille i utformingen av, og de starter med en slags hundebjeffing i åpningssporet «Membrane», før de enkelte stemmene kommer pustende inn i en spennende rytme. Deretter går de over i «Polygon», hvor det kommer inn en slags bass, noe som blir frembragt av Sheridan, som har en relativt viktig rolle på denne platen. Men bortsett fra en sparsom og ytterst effektiv elektronikk, er musikken basert på de fem kvinnenes stemmer.
Og hele veien er det ytterst fascinerende å høre hva de frembringer av stemmebruk. For det er stemmebruken som er det essensielle i den musikken denne gjengen skaper. Med noe som kan høres ut som relativt fri improvisasjon, men som sannsynligvis er nøye instudert, kommer de fram til et utrolig originalt lydbilde, hvor alt er kollektivt, og ingen skiller seg ut som den førende solisten. I stedet er det blitt en plate med vokalmusikk som av og til nesten kan høres kirkelig ut, som i sjettesporet «Eukaryote», mens de i noen sekvenser høres ut som de er ute i naturen, mens de i andre tilfeller kan høres ut som de er dypt nede i en katakombe hvor mørket er i ferd med å ta fullstendig overtaket.
Det er gjennomgående vakker og annerledes musikk vi får høre. De fem vokalistene har holdt på med IKI en lang tid, og kjenner hverandre ut og inn, og selv om ensemblet har blitt noe mindre siden sist jeg hørte dem på konsert, så fyller de mer enn godt nok opp. De har rett og slett laget en strålende vakker vokalplate, med total kontroll på de fem stemmene, som går nesten sømløst sammen med elektronikken.
Og de fantastiske maskene de bruker ved framføring av musikken på platen, som også preger coveret, er laget av den London-baserte maskekunstneren Damselfrau. Og som er med på å gjøre opplevelsen enda bedre.
Det eneste jeg har å utsette på platen er, at den varer kun i knapt 27 minutter. Jeg ville gjerne ha hørt de fem stemmene pluss elektronikken mye lenger!
Ei deilig og original plate, og noe som nesten roper på et samarbeid med Trondheim Voices (?).
Jan Granlie
Anna Mose (v), Kamilla Kovacs (v), Guro Tveitnes (v), Johanna Sulkunen (v), Jullie Hjetland (v), Mike Sheridan (elec)
