The mighty rhythm section of the Norwegian drummer Paal Nilssen-Love and bassist Ingebrigt Håker Flaten does not need an introduction. In the last thirty years, they shook – literally – not only the local Norwegian scene but the free jazz and free-improv scenes all over the globe, and acted as the driving engines of such bands like Element, San, School Days and Scorch Trio, and the best known – The Thing and Atomic, and served as the rhythm section of sax heroes as Joe McPhee and David Murray.
But these bands are a thing of the past, and Nilssen-Love and Håker Flaten are now bandleaders, each with his own label and many projects, but both still enjoy creating music together. So when the Trondheim Jazz Festival asked them to do a project for the 40th anniversary of the Trondheim Conservatory of Music’s jazz section, where both studied and met, they decided that they should put together a new band.
Guts & Skins, the album and the new pan-European octet, feature new and old comrades – French vocal artist and clarinetist Isabelle Dutoit, Belgian baritone sax player Hanne De Backer, Danish alto sax player Signe Emmeluth (who plays in Nillsen-Love’s Circus and in a suo with De Backer, and both joined Nillsen-Love’s Large Unit recent tour in Ethiopia), Swedish trumpeter Magnus Broo (who played with Nilssen-Love and Håker Flaten in Atomic), British pianist and Hammond player Alexander Hawkins, and Swedish percussionist Johan Holmegaard. The new band was recorded live during three out of four gigs it has played, at Nasjonal Jazzscene in Oslo, at Jazzfest in Trondheim and at Maijazz in Stavanger in May 2022.
The music was written by Nilssen-Love and Håker Flaten and, as expected, is powerful and urgent, but with no time for nostalgia. The manic rhythmic power of Nilssen-Love and Håker Flaten is more creative and unpredictable and more mysterious and sensual than ever, with Nilssen-Love adding Brazilian and Ethiopian rhythmic touches and mysterious gongs sound and Håker Flaten anchoring the intense commotion with seductive pulses but also introduces intriguing, noisy atmospheric sounds.
Both Nilssen-Love and Håker Flaten keep all musicians on their toes and push the music forward to more and more ecstatic climaxes, but also provide a strong basis for their comrades to take risks and find themselves in new, dangerous sonic zones and encourage individual, poetic articulations. It is clear that Nilssen-Love and Håker Flaten chose kindred spirits who trust, understand and support each other and know how a band should appeal to the body and the soul. Guts & Skins already sounds like a great band and Guts and Skins delivers tons of inspired fun.
Eyal Hareuveni
……….
Det norske radarparet med bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslageren Paal Nilssen-Love, har «campert» sammen i en rekke forskjellige bandkonstellasjoner mer eller mindre fast gjennom de siste 30 årene. Og mest kjent er nok samarbeidet i Atomic og The Thing, som skapte en rekke legendariske konserter og plater, hver på sitt område av jazzen.
Nå har de gått sammen om bandet Guts & Skins, som foruten de to «råtassene» består av Isabelle Dutoit på vokal og klarinett, Hanne deBacker på barytonsaksofon, Signe Emmeluth på altsaksofon, Magnus Broo på trompet (fra Atomic), Alexander Hawkins på piano og Hammond B3 og Johan Holmegaard på perkusjon.
Vi får sju deler, navngitt som «Part 1» til «Part 7», og de går ut i hundre i den første delen, med den velkjente energien fra Flater og Nilssen Love i front for et ytterst frittgående og tøft ensemble. Men med en slik energi, kan det ikke vare altfor lenge av gangen, så i andre delen roer de seg litt ned – i alle fall i starten. Her får vi et fint tromme/bassriff før blåserne kommer inn, og Hawkins kommer inn og legger et nesten Sun Ra-aktig orgelteppe under og ved siden av. Holmegaards perkusjon, i form av congas, kommer inn, mens Flaten fortsetter riffet, og vi får en følelse av det man kaller spirituell jazz, selv om det kan være så mangt. Blåserne går ut til venstre og legger et fint og fritt «landskap» over riffet og orgelet, før deBacker og Emmeluth overtar med en fin sekvens som tar opp i seg de to hovedpersonenes energiutlading. En deilig duosekvens.
«Part 3» er en deilig og «flytende» sak, hvor bandet beviser at de også kan svinge infernalsk, slik noen mener er skikkelig jazz. Her er Emmeluth hovedperson i blåserekka i starten over et strålende komp og spennende pianospill. Og når temaet kommer, er vi inne i et slags moderne Mingus eller Gil Evans-landskap (slik de muligens hadde spilt om de var med oss i 2023). Deilig! Her briljerer virkelig Emmeluth med utsøkt altsaksofonspill, noe jeg kan tenke meg nesten er umulig å ikke gjøre over dette kompet og understøttelsen fra de andre musikerne. En fantastisk låt, som jeg gleder meg til å høre live den 30, mai på Nattjazz i Bergen.
«Part 4» starter med dystert orgel, som om dommedag var i anmarsj. Men det varer ikke altfor lenge. Blåserne kommer smygende inn og Nilssen-Love markerer dysterheten med ett av sine «tunge» gongs. Og vi befinner oss langt nede i underverdenen, hvor det er stupmørkt, skummelt og det føles som vi befinner oss i helvetes forgård. Men vi lar oss fascinere av det dunkle og de små endringene i lydbildet, og vi tenker at nå er vi på vei opp i dagen igjen, før vi igjen tas med nedover igjen i det dystre. Noen melankolske akkorder i pianoet gir oss et visst håp, for Alexander Hawkins vil oss ikke så vondt at vi allerede nå skal havne i helvete. Vi har jo flere låter vi skal nyte før den tid. Men han gjør det ikke akkurat «muntert» for oss, og når Dutoit kommer inn med frittgående vokal helt mot slutten, er vi slett ikke sikre på hvor vi er havnet.
Men det tar seg opp i «Part 5», med piano og vokal som nesten kunne vært gjort av Tom Waits eller Jaap Blonk. Eller kanskje det er noe som er hentet fra en gammel tegnefilm. Fantastisk fascinerende er det uansett! Dutoit får relativt frie tøyler over pianoet og litt småpusling på trommene, før kompet og Hawkins legger en rytme som høres ut som et soundtrack på en fransk 50-tallsfilm. Og Håker Flaten legger et nydelig bass-spill i toppen, som får oss til å øyne håp om at vi også skal overleve dette. Blåserne kommer inn med en nesten cool-aktig-sekvens eller noe i nærheten av noen av organistene på Blue Note-etiketten på 60-tallet (i 2023-versjon) med Hammond B3 som styringsmekanisme. Og det hele vokser til en himmelsk sekvens før Nilssen-Love avslutter.
«Part 6» starter med congas, som for å gjøre oss oppmerksomme på at dette er et internasjonalt ensemble, før Håker Flaten kommer inn på el.bass, med den rå lyden vi kjenner fra tidligere møter. Blåserne ligger seg tett på Håker Flatens bassgang, Nilssen-Love legger seg også på, mens Hawkins orgel flyter på overflaten, og vi er igjen inne i en oppdatert Sun Ra-sekvens. Men spretter vi opp for å danse? Nope! Ikke en gang da orgelet raser av gårde lar vi oss «lure». La gå at Hawkins er en fremragende pianist, men han er pina dø ikke noen dårligere organist. For her svinger det infernalsk og tøft. Nilssen-Love inviterer inn til et blåseriff, og det er nesten ikke så man kan sitte stille. Vi lar det bli med vugging fram og tilbake, mens orgel, bass og trommer racer av gårde i hundre, og el.bassen gjør noen enkle grep for å endre litt på «trivselen». Dutoit kommer inn på klarinett i en frittgående solo som passer perfekt inn sammen med det andre, før de roer det ned og klarinetten får dominere i en av de heftigste klarinettsoloene jeg noen gang har hørt, før de er over i avslutningen i «Part 7» hvor deBackers barytonsaksofon får åpne (Mats Gustafsson – bare pass deg – for her kommer det en barytonsaksofonist som når deg langt opp på kroppen). Og dette er tøft! Resten av bandet kommer etter hvert «smygende», og Håker Flaten legger en bassgang som får Hawkins inn i låten, men de klarer ikke helt å «kvele» deBacker før Nilssen-Love setter at et kort break på trommene og vi er inne i en himmelsk og tøff sekvens, som er en typisk avslutning på en energisk og tøff plate.
Og mot slutten koker det! Og i drøyt 10 minutter oppholder vi oss i den mest heftige kjernen av Håker Flaten og Nilssen-Loves musikalske univers. Og nå slipper også Broo til med en heftig solo, som er bare så tøff, at halvparten kunne vært en tredjedel. Og slik vi husker han på sitt beste fra Atomic. Hele bandet forsøker å overgå Broo, men han holder stand langt der oppe i sfærene, og Håker Flatens el.bass-spill drar oss med inn i et vidunderlig, musikalsk univers man sjelden (eller aldri) har hørt maken til. Så får vi et tema i blåserne, som leder oss (litt) inn i en litt roligere sekvens, som markerer for alvor at vi går mot slutten.
Nå har man hørt både Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love (og de fleste av de andre musikerne) mange ganger tidligere, både på konserter og plater, men jeg kan ikke huske at musikken har vært like heftig og spennende som på disse opptakene fra Victoria, Nasjonal Jazzscene i Oslo, Jazzfest i Trondheim og på Maijazz i Stavanger i dagene 11. til 13. mai 2022.
En fremragende liveinnspilling. Og gjett om jeg gleder meg til onsdag 31. mai på Nattjazz i Bergen?
Tøffere enn dette blir det bare ikke!
Jan Granlie
Isabelle Dutoit (v, cl), Hanne deBacker (bs), Signe Emmeluth (as), Magnus Broo (tp), Alexander Hawkins (p, Hammond B3), Johan Holmegaard (perc), Ingebrigt Håker Flaten (b), Paal Nilssen-Love (dr, perc, Paiste gongs)
