Den norske fiolinisten og komponisten Inger Hannisdal er født i Oslo i 1991, og hun jobber i skjæringspunktet mellom folkemusikk, improvisert musikk og samtidsmusikk. Hun ble eksponert for moderne klassisk musikk i ung alder, og med tidlig utdannelse i både klassisk og jazzfiolin, fullførte hun en bachelor i Midtøsten- og Middelhavsstudier ved Sciences Po Paris (2012-2015) og studerte deretter arabisk musikk og fiolin ved Université Antonine i Libanon (2016- 2019).
Hun fremfører tradisjonell musikk fra Midtøsten i en rekke ensembler, inkludert den syriske folkemusikkgruppen Assa’aleek, det marokkanske gnawa-bandet Gnawa Youmala og flere andre, som spenner fra tarab og folkemusikk til klassisk arabisk og persisk musikk. I sin egen prosjekter kombinerer hun folkemusikk med en rekke andre impulser, og skifter mellom komponerte og improviserte strukturer. Med fokus på mikrotonalitet, trekker komposisjonene hennes på både norske og tradisjoner fra Midtøsten. Debutinnspillingen hennes med ensemblet North South East West ga henne en rekke gode omtaler og anmeldelser.
Selv om hun har jobbet med mange forskjellige prosjekter og innen flere musikalske kulturer, møter vi henne denne gang som solofiolinist, i et ytterst spennende, musikalsk landskap, hvor flere av hennes inspirasjonskilder kommer fram. Og hun starter med «River», som er en «dans» i det frittgående landskapet som bukter seg gjennom et relativt vilt landskap, og hvor Hannisdal beviser hvilken kreativ fiolinist hun er. Med den norske folkemusikken som bakteppe, implementerer hun frie partier som gjør dette til en fest. Hun fortsetter med tittelsporet, «Free Folk», hvor den norske folkemusikken tas inn i nye landskap. Her er spillet hennes relativt rått, og jeg er overbevist om at en og annen folkemusikkpurist ville rynke på nesen over det han eller hun får høre. Men Hannisdal tar med dette den norske folkemusikken videre til nye områder, og sjarmerer i alle fall denne skribenten i senk.
Og slik fortsetter hun. «Melody», tar oss enda lenger inn i det frie og, i folkemusikkterminologien – underjordiske, i en rå sak, hvor hun virkelig går løs på fiolinens strenger med hård hånd, og vi tenker at det bare er å presentere henne for de frittgående fiolinistene i jazzens elitedivisjon, før vi får den korte «Space», som er som et rop om ett eller annet, enn en tradisjonell folkemelodi, men folkemusikken ligger i bakgrunnen, bak det rå spillet.
Deretter følger «River II / Turbines», litt i samme klasse, men med mer kontrollert fiolinspill. Dette er en låt hvor fiolinstrøkene gjentas, videreutvikles med over- og undertoner, som om hun spilte hardingfele. Og det er som om elva går inn i turbinen og blir omdannet til noe annet, som ikke nødvendigvis er strøm. «Lokk» er eb deilig sak, som skiller seg fra andre lokker vi har hørt, selv om spillet ikke er like rått som på de foregående, så ligger det en litt melankolsk oppgitthet over denne. Det er som hun har lokket på kyrne lenge, men de vil ikke lystre, men det er nydelig og kreativt spilt. «Fauna» er platas lengste spor, som igjen tar oss inn i improvisasjonen. Og selv om hun spiller relativt «fritt», og improvisasjonene er spennende og kreative, ligger den norske folkemusikken bak og danner et slags sikkerhetsnett for improen.
Så avslutter hun denne ytterst spennende platen med «Evening», som er en mektig avrunding, hvor hun roer litt ned i det heftigst spillet, men gjør en nydelig låt med lange, stødige buestrøk som forteller oss at det er kveld. Solen er i ferd med å gå ned, og fjellviddene ligger der som noe av det vakreste en nordmann kan tenke seg. Og spillet til Hannisdal er mektig og storslått, som den norske naturen på fjellet. En nydelig avslutning på en plate som bør sette store merker etter seg i den norske folkemusikken. Hannisdal har levert en usedvanlig spennende innspilling, som forener den frie jazzen og improen med den solide, norske folkemusikken på en ytterst spennende måte.
Rått og tøft som sto hun og skrapte med fiolinen for å komme inn i det norske grunnfjellet.
Jan Granlie
Inger Hannisdal (violin)
