Vokalisten og komponisten Inger Nordvik kommer fra Harstad i Nord-Norge, og har sin bakgrunn fra klassisk musikk, men som låtskriver trekker hun inn elementer fra folk, pop og jazz til det som har blitt beskrevet som et unikt musikalsk univers. I 2020 ga hun ut det kritikerroste debutalbumet Time, og nå følger hun opp med sin andre innspilling, Hibernation. Hun hadde lagt en rekke planer for lanseringen av Time, men disse ble naturlig nok kansellert på grunn av den velkjente pandemien. Da befant Nordvik seg isolert på en liten hytte ved sjøen i Nord-Norge.Etter en stund innså hun at pandemien ikke førte til noe som helst, så hun bestemte seg for å bruke isolasjonen til å jobbe med ny musikk.«Jeg fant etter hvert en rutine i alt dette, isbading om morgenen og så skriving», forklarer hun.
Så nå er den nye platen ute, innspilt i Studio Paradiso med et knippe utmerkede medmusikanter, og med ni egenkomponerte låter. Og allerede fra start er det lett å høre at Nordvik har mange av de «gamle» platene til Joni Mitchell i platehyllene. For i åpningssporet, «Denial» opplever vi en vokalist og komponist som kunne ha vært Mitchells alter ego fra Mitchells første plater. Stemmen er lys og «knekker» omtrent på sammen måte som «dronning Joni». Men allerede i andrelåta, «Echo», oppdager vi at vi her har med en artist som ikke gjør noe forsøk på å kopiere «dronningen», men som lager sin egen musikk i nærheten av Mitchell, men også med klare elementer av den nyere, keltiske musikken, som flere canadiske musikere har latt seg inspirere av. Men vi får også elementer av britisk blåseensemble, som er med på å gjøre platen m er variert og fin.
Og musikerne hun har med seg på platen gjør en utmerket jobb, selv om det hele veien er Nordvik som er i front. Og med «grunnbandet» med Torstein Slåen (g), Bárður Reinert Poulsen (b, moog synth) og Ola Øverby (dr, perc), leverer de mer enn holdbar musikk. Og i de tilfellene hvor hun ønsker et tettere og med fyldig musikalsk følge, har hun med gjestemusikere som forstår hvor hun vil med musikken
Og hele veien er dette en gjennomført og fin plate, som lener seg på god vokal, fine komposisjoner, gode arrangementer og utmerkede musikere. Og mens jeg lytter gjennom platen for tredje eller fjerde gang, tenker jeg på hvor mange «nye», norske musikere man gikk glipp av de sju årene man var bosatt i utlandet. Da var man mest opptatt av hva som skjedde på de små, danske jazzklubbene, uten mulighet til å følge nøye med på den norske musikkscenen. Derfor hadde også Inger Nordvik passert et godt stykke under radaren. Men jeg er glad for at hun plutselig dukket opp i postkassa, og serverer en fin plate med deilig, tilbakelent musikk i den keltiske tradisjonen med mye norsk påvirkning, selv om tekstene fremføres på engelsk.
Jan Granlie
Inger Nordvik (v, p, keys), Torstein Slåen (g), Bárður Reinert Poulsen (b, moog synth), Ola Øverby (dr, perc),
Helena Falk Botolfsen (vio), Agnes Elizabeth Pavelich (viola), Ellen-Martine Gismervik (c), James Patterson (frh), Lyder Øverås Røed (tp), Runar Fiksdal (tb), Peder Simonsen (tuba)
