En av våre favorittsaksofonister er tyske, nå Broopklyn-baserte Ingrid Laubrock. Og en av våre absolutte favorittpianister har i lang tid vært japanske, nå Berlin-baserte Aki Takase. De to har lenge vært tilsluttet plateselskapet Intakt Records, og etter hvert har vi fått 13 plater med Laubrock og 11 plater fra Takase på selskapet. Så da var det kanskje på tide at de to møttes for å gjøre en duoplate.
Innspillingene er gjort den 15. og 16. september i 2018 i Hardstudios Winterthur i Sveits, og de 14 komposisjonene er enten gjort av begge, eller de har kommet opp med noen komposisjoner hver for seg som de tolker i fellesskap.
Og allerede fra tittelsporet, «Kasumi» til avslutningen «Luftspiegelung» er det en egen energi over den musikken vi får servert. Det er spennende å høre utviklingen til Laubrock fra hennes spede begynnelse i London og fram til i dag. At hun valgte å flytte til Brooklyn, tror jeg var lurt av henne. Hun har utviklet seg mye som saksofonist, og særlig synes jeg hennes sopransaksofonspill har blitt bare bedre og bedre med årene. Og Aki Takase er og blir Aki Takase! Hennes teknikk er (nesten) like frapperende nå, som da hun herjet rundt på jazzfestivaler i Europa sammen med den portugisiske vokalisten Maria Joao for mange år siden, hvor jeg spesielt husker en konsert med de to pluss racerbassisten Niels-Henning Ørsted Pedersen på Moldejazz, hvor Ørsted Pedersen måtte gi tapt for «hurtigløperen» Takase (jeg tror hun raste gjennom «Donna Lee» med en hurtighet som måtte nærme seg verdensrekord).
På «Kasumi» har hun basert seg mer på «mellomdistanseløpene», og hurtigheten er ikke like skremmende som tidligere, men blir hun «bedt opp til dans» så er hun på plass umiddelbart med sin heftige teknikk og strålende spill.
Musikken ligger i den moderne delen av jazzen, en type jazz disse to musikerne takler på strålende måte. Men det er ikke like «heftig» hele veien. I noen av låtene, særlig de Laubrock står ansvarlig for, tar de det fra tid til annen ned, og vi får nydelige ballader, som den fine «Sunken Forrest», som er akkurat passe melankolsk, og som fungerer fint etter noen heftige Takase-låter.
Og dette er noe av det som gjør denne platen til en perle. De to skriver egentlig temmelig forskjellige komposisjoner. Takase som den heftige, mens Laubrock er den litt mer ettertenksomme, som, av og til, gir seg selv muligheten til å puste litt mellom slagene.
Dette er blitt en nydelig, energisk, heftig og deilig duoplate, hvor de to kommuniserer nesten på et høyere plan. De «forstår hverandre» og backer hverandre opp hele veien, og begge to har laget fine komposisjoner som tolkes fremragende. Min favoritt er kanskje Takases «Harlekin», som skifter fra det ytterst lystige til det melankolske på en utmerket måte. Og den etterfølgende, Takases «Dark Clouds» utfordrer virkelig de rytmiske talentene til Laubrock. For her får hun virkelig kjørt seg. Men hun fikser det som ingenting, og de kommer i mål på samme sluttid.
Dette er en av flere duoplater Aki Takase har gjort med saksofonister de senere årene. Hun har gjort «Cherry – Sakura» med David Murray, «Yokohama» med klarinettisten og saksofonisten Louis Sclavis, «Evergreen» med bassklarinettisten Rudi Mahall og «Ornette Coleman Anthology» med saksofonisten Silke Eberhardt, og hver gang beviser hun at hun er en utmerket samarbeidspartner for saksofonister (og bassklarinettister). Og med «Kasumi» hvor hun «leker seg» med Ingrid Laubrock beviser hun nok en gang at dette er hun en av de beste på.
Anbefales!
Jan Granlie
Ingrid Laubrock (ss, ts), Aki Takase (p)
