På et annet sted på salt peanuts hjemmeside, kan du lese mer om Ingrid Laubrock, i et intervju vi gjorde med henne i Oslo i fjor høst. Der snakker hun bl.a. om sin nye oktett-plate, som nå er ute, og som vi her skal gjøre forsøk på å skrive noe fornuftig om.
Siden man første gang oppdaget navnet Ingrid Laubrock har det skjedd en rivende utvikling. I starten var hun opptatt av ulike former for latinjazz, mens hun nå figurerer sammen med frijazzere som Anthony Braxton, pianisten Kris Davis – og de hun har invitert med seg til konsert i Rote Fabrik i Zürich denne desemberdagen i 2011.
Det starter helt nede med Ted Reichmans accordeon, før Liam Nobles piano og Drew Gress’ bass kommer krypende. Så bygger det på seg. Tom Raineys trommer kommer inn sammen med Ben Davis cello. Gitaristen Mary Halvorson kommer smygende, før Laubrock selv tar en viss styring over det hele. Låta kalles «Glasses», en helt perfekt tittel på en sart åpningslåt.
Låta går ubemerket over i andresporet, «Novemberdoodle» som fortsetter med det sarte. Ved bruk av accordeon får man en liten følelse av bakgatene i Paris, men alt er tydeligvis ikke bare romantikk og små glass med rosévin i denne gata. Raineys trommer er med på å vekke deg opp fra romantikkens dunkle skjær, men bare så vidt. Det går stort sett ytterst stille og vakkert for seg.
«Blue Line & Sinker» og «Chant» starter med hylende accordeon kommentert av Raineys trommer, og vi lurer litt på om dette er ei «trekkspill-frijazz-plate»? Men akkurat i det vi tenker tanken ferdig, kommer Mary Halvorsons vibrerende gitar inn. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen – det er ingen som spiller gitar på samme måte som Halvorson! Noen vil kanskje påstå at dette er det reinspikka tøv, men lytter man, så oppdager man en ytterst kreativ og vital gitarist som går sine helt egne veier. Hennes solo på denne låta er kanskje platas høydepunkt.
Derfra går det over i noen få øyeblikk med strålende frijazz, hvor musikernes kommunikasjon nærmest virker telepatisk. Tom Arthurs kommer inn og kommenterer hva som foregår rundt seg, og får følge av Laubrock. All musikken henger sammen som en suite. Man må nesten følge med på spilleren for å oppdage at ei låt går over i den neste. Og slik fortsetter det gjennom «Matrix», «Nightbus» og «Der Zeuberberg», som er en verdig avslutning på en utsøkt plate i det fritt improviserte landskapet. Spilleglede, musikere med store, lyttende ører og åtte musikere som hele tiden vet hvor de har hverandre. Og noe mer enn det skal man vel egentlig ikke vente av en innspilling.
Jan Granlie
Ingrid Laubrock (ss, ts), Mary Halvorson (g), Tom Arthurs (tp), Ted Reichman (acc), Liam Noble (p), Ben Davis (c), Drew Gress (b), Tom Rainey (dr, xyl)
