Samarbeidet mellom Instant Composers Pool (ICP) og Nieuw Amsterdams Peil (NAP) startet i 1985 under Holland Festival, da Hoketus, et nederlandsk post-rock-ny musikkensemble som ble grunnlagt av Louis Andriessen, hadde premiere på «Rokus de Veldmuis» av pianisten, komponisten, og en av grunnleggerne av ICP, Misha Mengelberg. Denne fremførelsen inneholdt, ifølge Hoketus-pianisten (og NAP-medlem) Gerard Bouwhuis, utrolig mye «bråk og uro» i musikken og i bandet, noe som han syntes var et hån mot det alvoret man forsøkte å opprettholde i Hoketus, mens midtpartiet, «Een hutje van gras» var et parti hvor «ingenting» skjedde, det var bare en «nice beat with irregular patterns: Misha and Reich».
Denne konserten gikk Bouwhuis med i bakhodet i mange år, før han til slutt fant ut at dette måtte framføres igjen, og aller helst av ICP, som var grunnlagt av Mengelberg og trommeslageren Han Bennink, og nå med Guus Jansen på piano, i stedet for Mengelberg, som dessverre gikk bort den 3. mars 2007. Og den perfekte samarbeidspartner måtte være det bandet han selv var med i, Nieuw Amsterdams Peil.
Og dermed var det meste på plass. Konserten ble fremført på Bimhuis i Amsterdam den 11. og 12. november i 2018, og nå er resultatet, endelig, ute på plate, for alle oss som ikke kan frekventere den fantastiske jazzklubben i Amsterdam hver uke.
Vi får 12 låter, hvor noe høres ut som det er sirlig nedskrevet og komponert, mens andre sekvenser høres mer eller mindre ut som frittgående «strekk», og det starter med cellisten Tristan Honsingers arrangement av «Conduction 2», og plutselig er Mengelberg igjen hos oss. Dette blir en kort intro til «Dressoir», som må regnes som platens hovedkomposisjon. Mengelberg har skrevet de ni sekvensene, og vi får på mange måter essensen av ICP i disse sekvensene. Dette er skrevet syv år før han gjorde «Rokus de Veldmuis», og var opprinnelig skrevet for Orkest de Volharding, som også ble grunnlagt av Louis Andrissen. Her får vi en blanding av det typiske frie og morsomme vi kjenner fra ICP, med smektende caféjazz av 30-tallsformat, og sirkusmusikk akkurat slik det skal være når denne gjengen av «gale» musikere slår seg løs. Innimellom får vi smakebiter av det mer smektende og klassiske som NAP står for, med mandolin, strykere og panfløyte som morsomme tilleggselementer. Og når man setter disse elementene sammen, er man i et musikalsk miljø ingen andre gjør like bra som denne gjengen. Dette er typisk musikk laget av mesterhjernen Misha Mengelberg, som hadde musikkhistorien godt innenfor skjortekraven og det moderne og frie som tilleggselementer, som han blandet i sin musikalske sementblander og lagde musikk som var noe av det morsomste og beste man kunne være med på.
Etter disse ni sekvensene, får vi Mengelbergs «Een Hutje van Gras», midtpartiet i «Rokus de Veldmuis», her arrangert av Gerard Bouwhuis fra Hoketus, hvor det ikke skulle skje så mye. Men jeg synes det er mange ting som skjer i denne relativt korte sekvensen (2:21). En fast rytme i bakgrunnen med et fint tema i forgrunnen, gjør dette til en fin, liten sak, før vi får «Conduction 1», som også er arrangert av Honsinger, og som virkelig får oss til å våkne, slik nesten bare han kan med sitt eminente cellospill.
Deretter følger «De Hondemepper», også skrevet av Mengelberg, og arrangert av saksofonisten og klarinettisten Michael Moore. Her får vi et nydelig samarbeid mellom NAP og ICP, slik at det hverken blir ICP eller NAP, men en slags NAPICP(?). Dette er en komposisjon med klare referanser til 30-årenes jazz, men med alle de moderne og frie elementer vi elsker hos ICP. Et flott arrangement over en komposisjon som utvikler seg til den reneste galskap etter hvert. Men galskap slik vi elsker det når det involverer musikere fra ICP.
«Pools and Pals» er skrevet av klarinettisten og saksofonisten Ab Baars, og inkorporerer, i god ICP-stil, Ellington og Strayhorns «Depk». Pianisten Guus Janssen starter med en relativt fri og intens pianointro, før perkusjon og Mary Olivers pizzicatospill på fiolinen kommer inn, før vi brått kastes over i det Ellingtonske med Wolter Wierbos trombone. Etter hvert virker det som at den swingende musikken er forbeholdt Wierbos, så når hans solo er ferdig, går det over i det relativt frie og nesten samtidsmusikalske. Men ikke lenge. De er plutselig tilbake i det Ellingtonske igjen, og brått er låten slutt.
Så får vi «Lento», fra «Trio for flute, oboe & bassoon» arrangert for klarinett, fiolin og fagott og skrevet av Misha Mengelbergs far, komponisten, dirigenten og forfatteren Karel Mengelberg (1902 – 1984). Dette er en fin kontrast til den andre musikken på platen, og beviser vel at Misha hadde mye av den eksperimentelle musikken i genene fra sin far. Her regner jeg med at vi hører Mary Oliver på fiolin, Dorian Cooke på fagott og Moore på klarinett. Vakkert og klassisk!
«Cro-Magnon Nights» er skrevet av den amerikanske pianisten Herbie Nichols (1919 – 1963), som ICP tidligere har gjort en halv plate med musikken til («Two Programs: Herbie Nichols/Thelonious Monk», 1987) pluss kassetten «Extension Red White and Blue (Herbie Nichols)» (1984). Her er låten arrangert av Guus Janssen, og det starter med Benninks typiske trommespill med visper, som spilles slik ingen andre gjør det. Intenst og vakkert, før resten av bandet kommer inn og gir oss en typisk ICP-versjon av en Nichols-låt, slik vi kjenner det fra de to platene de kom med tidligere, før vi får Mengelbergs «A La Ruuse». Mary Oliver skriver i liner notene at hun har spilt denne tidligere med Michael Moore og Tristan Honsinger, men det å få gjøre den med NAPs Dorian Cooke på fagott og Mick Stirling på cello, var noe helt spesielt. Denne låten som ikke varer så lenge (kun 1:29), inneholder allikevel så vakker musikk, at vi gjerne kunne hørt på dette svært lenge.
Deretter får vi Mengelbergs «Vieze en Lekkere Lucht», en relativt fri komposisjon, som her er arrangert av Janssen, og som har mange av Mengelbergs fantastiske, musikalske ideer innebygd. Ikke så mye de humoristiske, men det eksperimentelle og spennende, før de i andredelen, gir oss en helt annen musikalsk opplevelse, nesten som om det var blåserne i et korps som fremførte det.
Så går det mot slutten. Vi får Mengelbergs «De Purperen Sofa» i et arrangment av Janssen, med deilig fiolinspill i starten og Benninks trommer og Bart de Vrees’ perkusjon som kontrast til hverandre i bakgrunnen, sammen med Janssens ettertenksomme pianospill. Innimellom høres denne relativt lange låten (11:41) nesten ut som den kunne vært hentet fra italiensk menuettmusikk, bearbeidet av Gianluca Trovesi, men i en litt mer «frittgående» versjon. Innimellom er musikken «kantete» og morsom, andre ganger ytterst særegen (blant annet ved bruk av det forhatte instrumentet pan-fløyte, som her trakteres på en morsom måte av Patricio Wang). Og jeg er overbevist om at Misha Mengelberg sitter på sin stol der oppe i jazzhimmelen med sin stokk og dunker de forskjellige taktene i «gulvet» eller hva det er de har der oppe. I denne låta får vi på mange måter de fleste av ICPs velkjente elementer, pluss at vi får med NAP til å fylle ut og gjøre musikken enda mer spennende.
Og så runder de like godt av med Thelonious Monks «Reflections» i et arrangement av Mengelberg og Michael Moore. Mengelberg hadde hele sitt liv et nært og godt forhold til Monks musikk, og ofte er det lett å høre denne inspirasjonen, både på egne plater og på plater med ICP. Her får vi en «slepen» og deilig versjon hvor grunnlaget kunne vært innspilt på 30-tallet, men hvor det dukker opp flere elementer som absolutt er fra vår tid. Og det er første gang jeg hører temaet til «Reflections» gjort på pan-fløyte! Det er det bare ICP og NAP som tør å gjøre. Og endelig får vi en deilig, liten bass-solo fra Ernst Glerum, før Michael Moore fyrer resten av bandet opp med sin altsaksofon i en kort sekvens, før pan-fløyten er tilbake. Og jammen fungerer det!
Instant Composers Pool, ett av mine absolutte favorittband, og Nieuw Amsterdams Peil, som jeg ikke kjente til fra før, har laget en fantastisk plate som en hyllest til noe av den himmelske musikken Misha Mengelberg lagde i sin tid på jorden. Og det er flott at slike band og slike musikere finnes, som kan, og tar ansvar for den musikalske skatten han etterlot seg. Vi savner deg, Misha!
Fantastisk!
Jan Granlie
Michael Moore (as, cl), Ab Baars (ts, cl), Tobias Delius (ts), Wolter Wierbos (tb), Thomas Heberer (tp), Mary Oliver (vio), Tristan Honsinger (c), Ernst Glerum (b), Guus Janssen (p), Han Bennink (dr), Heleen Hulst (vio), Gerard Bouwhuis (p), Dorian Cooke (bassoon), Patricio Wang (mand, panfl), Mick Stirling (c), Bart de Vrees (perc)
