Den finske harpisten og pianisten Iro Haarla, har vært en viktig del av den finske jazzen siden hun var en viktig del av ektemannen Edvard Vesala mange, musikalske prosjekter.
Hun er en fremtredende utøver, komponist, arrangør og bandleder. I sin lange karriere som en av de mest særegne kreative kreftene i den moderne skandinaviske jazzen, har hun spilt inn plater for ECM Records, finske TUM-Records og Svart Records.
Ifølge presseskrivet vever Iro Haarla Ouranos Ensemble en enormt fargerik verden av lyd rundt Haarlas melodier og ønsker oss velkommen til et nytt sonisk territorium. Det musikalske uttrykket til ensemblet er sterkt og dypt, bestående av finske anerkjente musikere.
Det greske ordet Ouranos betyr himmel (eller himmelhimmel, som kommer opp på Google Translater). Hvert stykke på innspillingen, skildrer, ifølge det samme presseskrivet, på en eller annen måte hendelser som skjer over jorden. Ting vi kanskje ikke ser, men som vi likevel oppfatter som noe som påvirker livene våre.
Med seg i ensemblet har Haarla med seg bassisten Uffe Krokfors, som har fulgt henne i mange år, tenorsaksofonisten og fløytisten Jone Takamäki, vokalisten og lydmakeren Alja Puurtinen og trommeslageren Aniida Vesala.
Og de starter med den litt «skumle» «On High with Birds of Passage», men en spennende intro med tenorsaksofon (med mye bruk av luft) og piano. Og når Krokfors kommer inn med sin nydelige basslyd, er i alle fall denne lytteren fornøyd (og vi er bare i starten). Og herfra og ut er dette en nydelig plate, hvor Haarlas pianospill leder an på en fremragende måte. Og når Krokfors legger an et slags riff i bassen, får vi finsk jazz slik vi husker den fra tidligere tider, fra Edvard Vesalas tidlige tider, med utmerket spill over hele linja.
I andresporet, «Deliverence», starter det hele med vokalen til Alja Puurtinen, over et fint trommespill, før Haarlas fine pianospill kommer inn sammen med Krokfors sitt mektige bass-spill. Takamäki kommer inn og vi får en utsøkt komposisjon hvor vokalen ligger tett på noen av de beste vi husker fra 1980- og 1990-tallet, som for eksempel Patti Smith. Mektig saksofonspill, og vi får (nesten) en fornemmelse av det Neneh Cherry gjorde sammen med The Thing. De fortsetter med «Circulation», og piano og bassen som går rett inn i margen av kroppen. Og også her er Haarlas pianospill mektig og usedvanlig flott. Og det er hele vegen en nydelig dybde i spillet, før lekne trommer og en klagende tenorsaksofon overtar. Og tenorsaksofonsoloen her er ytterst kraftig og «tung», og ikke minst «rå», som noen av de tøffeste gutta på 1960- og 1970-tallet. En fremragende komposisjon hvor Haarla og Krokfors styrer det hele med tunge hender.
«Northern Light» er noe disse musikerne kjenner godt. Og her får vi en versjon av nordlyset med drivende trommespill i starten, som roer seg før Takamäkis fløyte tar over, og vi får alle de nyansene vi kan ønske oss rundt nordlyset. En nydelig duo mellom trommer og fløyte, før de er over i «Lost Satellite», som starter med perfekt elektronikk over bassen, før den «utenomjordiske» elektronikken blir assistert av de andre musikerne. Og hele vegen lages det en spennende historie fra «out of space». Ytterst spennende og fint!
I «At the Meercy of Air» oppholder vi oss definitivt utenfor vår egen klode. Det føles nesten som vi sitter i et romskip og kikker ned på jorden som vi kan se at er i ferd med å ødelegges. Nydelig tenorsaksofon over et aldeles nydelig bass-spill, og med Haarla som styrer det hele fra pianokrakken, før vi får «La Valle de la Luna», en rolig sak med strykebass og piano i front. Og når fløyten kommer inn, med mye luft og som ikke en «vanlig» sølvfløyte, men en hocchiku-fløyte, før vi en nydelig sekvens med bassen, før Haarla kommer inn med nydelig spill, som forteller oss sin betraktning av månen. Vakkert!
Så følger «The Green Comet» som starter helt der nede fra intet, før vi får en fin låt hvor man bør legge merke til det fine pianokompet under tenorsaksofonspillet, som kunne vært gjort av Pharoah Sanders eller, kanskje, en relativt ung Jan Garbarek, som nettopp var inspirert av Sanders, og som gjorde platen Triptykon med Edvard Vesala og Arild Andersen i 1992. For tenorsaksofonspillet her er som hentet rett fra Garbareks tidlige periode.
Så følger tittelsporet «Under the Firmanent» som avslutning, med mer nydelig vokal fra Alja Puurtinen over piano og bass, før tenorsaksofonen kommer inn, og vi får den perfekte avslutningslåten på en «konsert» vi vil huske lenge.
Det er ingen tvil om hva som allerede nå bør bookes til neste åre Tampere Jazz Happening, etter sigende det siste året for bookingsjef Juhamatti Kauppinen. For dette er musikk jeg mer enn gjerne vil høre på konsert, Det er moderne jazz med klare røtter bakover i historien, særlig på grunn av det utmerkede tenorsaksofonspillet til Puurtinen, bass-spillet til Krokfors og pianospillet og komposisjonene til Iro Haarla.
En maktdemonstrasjon, hvor musikerne virkelig «setter skapet på plass! Og en usedvanlig spennende reise ut i det ytre rom. Og en ytterst vakker reise!
Jan Granlie
Iro Haarla (piano), Jone Takamäki (tenor saxophone, hocchiku flute, toppophone, persian ney), Ulf Krokfors (double bass), Aniida Vesala (drums, kalimba, percussion)
