Isabell Gustafsson-Ny er født i 1990, og er komponist, pianist og kunstner. Hun er oppvokst i Gagnef i Dalarna og er bosatt i Stockholm, og er utdannet ved Musikkhøgskolen i Stockholm.
Med seg på denne platen har hun fiolinisten Marta Forsberg, bassisten Emil Skogh, vokalisten og cellisten Emma Augustsson, trommeslageren Simon Andersson og klarinettisten Lisa Grotherus. I tillegg har hun med saksofonisten Pelle Westlin og Alexander Zethson på noen spor. Dette er Gustafsson-Nys andre plate i eget navn, uten at vi har oversikt over debuten. Men vi kan godt like den nye platen «Rotsystem», som nesten er litt schizofren, med musikk som spenner fra pop til freejazz, via viser og kammermusikk, og er ytterst originale.
Alle de ni låtene og tekstene er skrevet av Gustafsson, og det er en overraskende fin samling komposisjoner vi får høre. Og det starter «Huden/Alla de kroppar som bär mig», med fiolin og ordløs vokal, og det føles som vi er på vei inn i ett relativt fritt improvisert landskap. Og den fritt improviserte delen er nok førstedelen «Huden», før vokalen kommer inn i «Alla kroppar som bär mig», og det er fremdeles litt impro. Men det varer ikke lenge før det skifter med et fint rytmisk komp og klarinett på toppen, og vi er inne i en helt annen musikalsk verden. Og det låter nesten som første gang jeg hørte Lisa Ekdahl synge sin hitlåt «Vem vet», som jeg allerede ved første høring, var sikker på at kom til å bli en hitlåt. Klarinetten overlates til Gustafssons pianospill, og det rytmiske ligger tett på Ekdahl, og det låter sommer av låten. Klarinetten kommer inn og legger seg bak, før vi får melodien igjen med ordløs vokal. Hyggelig!
Så følger «Hopp», og her er klarinett og piano i front fra start, over enda et fint og litt popaktig komp, før vi får den nesten viseaktige «Nötskrikan», som viser at Gustafsson-Ny er et naturmenneske som liker fugler.
Deretter følger den mer «streite» jazzlåten «Utveckling, avveckling», hvor bass og trommer pusher pianospillet framover, og er litt fri i formen, men hele tiden med stålkontroll fra alle musikerne. «För dem, för oss, för er», starter med klarinett, før vokalen kommer smygende sammen med fiolin og cello, og vi er inne i det moderne, kammermusikalske landskapet, og ligner ikke på noe annet vi har hørt.
Så følger «Dans», med mer vokal, og jeg får en følelse av at tekstene er med på å binde det hele sammen til en slags musikalsk syklus, hvor temaene dreier rundt de samme emnene hele veien, og handler mer eller mindre om et menneskelig rotsystem, som forankrer og som strekker seg ut, som hun selv sier i coveret. Og i det melodiske henger også mye sammen. Enten det er popjazz, freejazz eller kammerjazz. Vi får «Tre hundra år och mer» og «Himritjisgräs, rallarrosor», før de avslutter med «Miniatyr III», som er en lyrisk og vakker pianolåt som føyer seg fint inn i den nordiske pianojazztradisjonen og som er en fin avrunding på en fin plate.
Jan Granlie
Isabell Gustafsson-Ny (p), Marta Forsberg (vio), Emil Skogh (b), Emma Augustsson (v, c), Simon Andersson (dr), Lisa Grotherus (cl), Pelle Westin (s), Alexander Zethson (synth)
