For de som er en smule bevandret ut i den nyere, norske jazzhistorien, vil nok navnet Ingeborg Gravem Sollid virke kjent. Ja, hun er datter av vokalisten Guro Gravem Johahsen og trompeteren og trommeslageren Torgrim Sollid. Hvis du i tillegg har oversikt over musikklivet i Molde, vil nok også kanskje navnet Isak Austnes Brekken virke kjent. Her er det klare kombinasjonspunkter mellom Isak og altsaksofonisten Pål Austnes, som er hans morfar.
De har spilt sammen i noen få år, og har nå laget sitt debutalbum. Og på Blue Room gjør de låter fra standardsettlisten og den amerikanske sangboken, men på sin helt særegne måte.
De åpnet med «The Blue Room» av Richard Rodgers og Lorenz Hart, kun med Gravem Sollids vokal, en sterk tolkning hvor vokalisten viser at hun har full kontroll både på stemme og komposisjon, før vi får Jerome Kern og Otto Harbachs «Smoke Gets In Your Eyes» i en relativt «streit» versjon, med vokalen i et fint leie og med fint pianospill.
Og deretter kommer perlene på snor, kun avbrutt av «Duo» som vokalisten har gjort, og Austnes Brekkens «Omasj», «Sign» og «Don’t Be A Stranger».
I standardene kan man lett sammenligne denne duoen med andre, mer kjente versjoner. Og jeg vil påstå at Gravem Sollid og Austnes Brekken gjør disse i utmerkede versjoner, som tyder på en nesten skammelig selvsikkerhet og kontroll. Gravem Sollids vokal er nesten skremmende sikker, når man tenker på at hun er en relativt ung vokalist, og Austnes Brekkens pianospill har mye av jazzhistorien i seg, som imponerer. Hans spill er virilt og teknisk utmerket, og i solopartiene imponerer han med ytterst fin, personlig og kreativ behandling av tangentene, og vi sjokkeres nesten av spillet.
At de to tar for seg låter som tidligere er gjort av «alle» de store vokalistene i jazzhistorien, gjør dette til en krevende øvelse for de to unge musikerne. I mange tidligere tilfeller av slike «hopp fra stor høyde» har man hørt spirer til stor kunst, men det har (nesten) aldri framstått som helhetlig kvalitet. Men på denne utgivelsen får vi det. I Gravem Sollids ordløse sekvenser viser hun en stemmebruk som er «bånn solid» og hvor det kreative er med på å gjøre musikken til noe mer enn «planking» av standardene. Og i de egenkomponerte låtene tyder vokalen på at dette er en vokalist som ikke kommer med sitt debutalbum, men som har vært i bransjen nesten like lemge som Sheila Jordan og Karin Krog. Og pianospillet er like «drevent» og rutinert. Austnes Brekken spiller rett og slett «jævlig bra» på hele platen. De to lytter tett på hverandre og har laget en ytterst gjennomført og fantastisk utgivelse.
Nå kan man kanskje innvende, hvis man absolutt skal komme med noen kritiske bemerkninger, at vokalen kan høres litt «ungpikeaktig» ut innimellom. Men er man en ung vokalist, så har man den stemmen man har. For Gravem Sollid gjør seg overhodet ikke til på noen av de 12 sporene. Dette er ekte musikk som jeg gleder meg til å følge i fortsettelsen.
Dette er to jazzmusikere vi skal merke oss og lytte til. I Idrettsverdenen er det, av og til, slik at fedrene eller andre nære slektninger går inn som trenere og støtteapparat, hvor de gjør hva de kan for at avkommet skal få til ting i idretten de selv ikke klarte. Men her ser vi at den eldre generasjonen har vært ytterst positive i utviklingen av «ungdommen». For dette er blitt en utgivelse med unge musikere, noe man også kan høre, særlig i vokalen, som peker framover, og hvor vi kan spå en strålende utvikling framover.
En strålende debut!
Jan Granlie
Ingeborg Gravem Sollid (vocals), Isak Austnes Brekken (piano)
