En av de senere årenes mest aktive saksofonister innenfor den nyere imrpovisasjonsmusikken, er brasilianske Ivo Perelman. Han er født i São Paulo, men har de senere årene vært aktiv i jazzmiljøet i New York og i Brooklyn. I ungdommen lærte han å spille gitar, cello, klarinett, trombone og piano, og han har konsentrert seg om tenorsaksofonen siden han var 19 år. Han gikk på Berklee College of Music i ett semester og droppet deretter ut, og flyttet til Los Angeles i 1986. Han ga ut sitt første album i 1989, hvor han hadde med seg musikerne Peter Erskine, John Patitucci, Airto Moreira, Eliane Elias og Flora Purim som gjester. Etter utgivelsen av sitt første album flyttet han til New York City. Han har utgitt en rekke album siden den gang for forskjellige plateselskaper, og har spilt med Dominic Duval, Borah Bergman, Rashied Ali, Jay Rosen, Marilyn Crispell, Matthew Shipp, Paul Bley, Don Pullen, Fred Hopkins, Andrew Cyrille, Joanne Brackeen , Mark Helias, Billy Hart, Mino Cinelu, Nana Vasconcelos, Reggie Workman, William Parker, Louis Sclavis, John Wolf Brennan, Elton Dean og Joe Morris.
Og nå går han lenger enn noen gang. Han innkalte saksofonistene Vinny Golia, Jon Irabagon, Dave Liebman, Tim Berne, Joe Lovano, Joe McPhee, James Carter, Roscoe Michell, David Murray, Colin Stetson, Lotte Anker, David Murray og Ken Vandermark til å spille inn ikke mindre enn ti CDer med duoer med Perelman. Et massivt arbeid, og en måte å hylle både saksofonen og de mange kollegaene han fikk mulighet til å gjøre opptak med i denne perioden.
Og han starter med 14 duetter med Joe Lovano, som trakterer C Melody sax, og F sopransaksofon. Ingen av låtene har fått andre titler enn nummer, noe som gir lytteren mulighet til å stille med åpent sinn og med «blanke ark», noe jeg også har en mistanke om at musikerne har hatt.
De 14 duettene med Lovano låter gjennomgående bra. Perelman er, overraskende nok, litt mindre energisk i spillet enn Lovano, men det er tydelig at de to har lyttet til hverandre tidligere, for samspillet sitter fint og tett.
Andre del er fem improviserte «strekk» med altsaksofonisten Tim Berne, en av de mest spennende altsaksofonistene i USA i dag. Her får vi et fint samspill mellom de to instrumentene, og musikken er friere enn i første avdelingen med Lovano. Også her er samspillet tett og fint, og vi får fem fine «samtaler», hvor de to ligger svært tett på hverandre med tidvis avansert kommunikasjon, hvor de fem «strekkene» virkelig gir oss mulgheter til å drømme oss inn i deres musikalske verden.
Så får vi ti låter i duo med den energiske bassklarinettisten (og saksofonisten) David Murray, hvor stemningen blir en annen. Men det er fremdeles fri improvisasjon som utøves, hele veien på en strålende måte. Jeg føler nesten at disse to musikerne er de som «koser» seg mest i studio, med vennligsinnede og friske improvisasjoner. Og Murray er en «racer» på bassklarinett. Han vrir og vrenger tonene ut av hornet, og har en god dose tradisjon i spillet som fascinerer stort sammen med Perelmans relativt rå tone, i alle fall i åpningssporet. Vi får også noen «såre» sekvenser fra Perelman, som blir en kontrast til Murrays løse og fine, og ikke minst rotfaste, spill.
Deretter følger åtte «strekk» med vår danske venn, Lotte Anker, som har tatt med seg sopran- og altsaksofonen over «dammen» til New York. Og i selskap med Perelman har Anker virkelig funnet et «ankerfeste». De åtte sporene viser hele tiden tett kommunikasjon og de to er usedvanlig gode til å lytte til hverandre, og variasjonene i spillet går fra det intense til det helt sarte og forsiktige. Nydelig!
Ken Vandermark er en av de tøffeste gutta i saksofonklassen. Han er et resultat av «lærergjerningen» til Choicago-saksofonisten Fred Anderson, og i disse 12 låtene, hvor han kun spiller klarinett, og hele veien er det strålende kunst de to fremfører.
Deretter får vi tre lengre «strekk» med selve «gudfaren» innenfor den improviserte saksofonjazzen i USA, nemlig Roscoe Mitchell. De fleste kjenner han som en viktig brikke i Art Ensemble of Chicago, men han har vært en like viktig musiker som soloartist, og å høre han solo, eller i små konstellasjoner, er alltid en fryd. Her hører vi han på bass-saksofon, og det er tydelig at det er han som setter standarden i disse tre «strekkene». Man kan nesten høre at Perelman har stor respekt for «maestro» Mitchell, og spillet hans, særlig i starten, er klart underdanig. Men sammen lager de mesterlig improvisasjon som gir rom for pauser og ettertanke, og som hele veien gjennom er proppfull av kreativitet.
Så dukker barytonsaksofonisten James Carter opp i ni låter. Jeg har alltid sett på CVarter som en saksofonist som liker groove og trøkk, men her følger han fint med i Perelmans føringer og gir oss helt annen musikk enn det vi trodde vi skulle få. Men i sistesporet nekter Carter å holde seg i skinnet lenger, og legger opp til en relativt fri, men energisk improvisasjon som, selv om den er annerledes enn det vi har hørt fra han tidligere, så er dette strålende barytonsaksofonspill som Perelman legger seg tett på og er med på å gjøre til en «råtøff» affære.
Vi får sju duetter mellom Perelman og Jon Irabagon fra blant annet Mostly Other People Do The Killing. Her spiller han slidesopransaksofon og sopraninosaksofon, og man kan høre at de to har det morsomt i studio. Irabagon er en glimrende utøver med mange spennende ideer, og selv om han, stort sett, følger Perelman, legger han inn noen utsøkte kommentarer innimellom. Og Perelmans spill her er «strøkent», og mens Irabagon «utfordrer» med slidesopransaksofonen, strekker også Perelman tonene i tenorsaksofonen på en strålende måte.
Å høre Joe McPhee er alltid spennende, uansett hvilken sammenheng han spiller i, eller om han spiller tenorsaksofon eller trompet. Her får vi han på tenorsaksofon, og selv om vi kanskje ikke kan kalle disse sju improvisasjonene for noen «tenor battle», så er det to tenorister som får brynt seg på hverandre. Men i svært vennligsinned selskap, som får fram det lyriske og vakre hos begge musikerne.
Noe annet forventes når Perelman går i selskap med Colin Stetson på kontrabass-saksofon og tubax (Tubaxen er en modifisert kontrabass-saksofon utviklet i 1999 av den tyske instrumentmakeren Benedikt Eppelsheim. Den har en smalere boring enn saksofonen, slangen er foldet i en mer kompakt form, og munnstykket og tastene er plassert i et mer ergonomisk arrangement for musikeren). De to gir oss seks «strekk» som jeg føler, på mange måter, er bestemt av Perelman. For musikken ligner ikke mye på de energiutladningene vi har hørt fra Stetson tidligere. Men han er en utmerket utøver på de to monsterinstrumentene, og takler, bedre enn de fleste, å spille fint på dem.
Deretter får vi 11 improvisasjoner med Vinny Golia, også en av «råtassene» i den amerikanske jazzen. Men som Stetson, synes jeg han føyer seg fin inn sammen med Perelman, som her er mildere i uttrykket enn på noen av de andre duettene. Det er nesten som han vil tilpasse seg klarinetten og de andre instrumentene Golia trakterer.
Så til slutt får vi 11 duetter med Dave Liebman på sopransaksofon. Liebman er en av mesterne innenfor sopransaksofonfaget, og han har i mange år vært både mentor og læremester for en rekke saksofonister i jazzen i USA.
De 11 improvisasjonene vi får serbvert her er, nesten, alle lyriske perler, hvor de to «leker» med hverandre på en fin måte. Man kan ane en viss respekt fra Perelman også her, men ikke noen form for underdanighet. For han lytter ikke kun til Liebmans ideer, men kommer opp med en rekke gode ideer selv. Og den 103. og siste improvisasjonen på denne mastodonten av en boks, er en nydelig duo mellom en svært oppegående Liebman og Perelman i strålende humør.
Dette er blitt en mektig samling duetter hvor Perelman har samlet gode saksofonvenner til et nesten brutalt prosjekt. Men hvorfor ikke? I stedet for å utgi 10 duoplater, så er det like godt å samle de i en boks som burde være drømmegaven til oppegående jazznerder til jul i år.
Mektig, spennende, overraskende og tøft!
Jan Granlie
Ivo Perelman (ts), Vinny Golia (soprillo, cl, basset horn, acl), Jon Irabagon (slide ss, sopranino), Dave Liebman (ss), Tim Berne (as), Joe Lovano (C melody s, F ss), Joe McPhee (ts), James Carter (bs), David Murray (bcl), Roscoe Mitchell (bass-s), Colin Stetson (contabass s, tubax), Lotte Anker (ss, as), David Murray (bcl), Ken Vandermark (cl)
