Så er det kommet enda en utgivelse med den brasilianske saksofonisten Ivo Perelman. Han er i ferd med å utgi flere duoplater, men på Ephemeral Shapes samarbeider han med den utmerkede pianisten Arùan Ortiz, som mange av oss har hørt sammen med James Brandon Lewis, på hans utmerkede utgivelse Pastor’s Paradox, som kom på slutten av fjoråret på Clean Feed, og på Vossa jazz i vår, hvor han sammen med vibrafonisten Rob Waring, vokalisten Berit Opheim og det lokale d’kor, gjorde en utsøkt hyllest til vokalisten Grete Skarpeid, som forlot vår verden i fjor.
Den spanske trommeslageren Ramon Lopez, har jobbet med ei røys av kjente musikere som Rashied Ali, Conny Bauer, Majid Bekkas, Samuel Blaser, Anthony Coleman, Andrew Cyrille, Hamid Drake, Peter Evans, Agustí Fernández, Joe Fonda, Sonny Fortune, Georges Garzone, Barry Guy, Charles Gayle, Teppo Hauta-Aho, Daniel Humair, Howard Johnson, Joelle Leandre, Jeanne Lee, George Lewis, Roscoe Mitchell, Joe Morris, Ivo Perelman, Michel Portal, Enrico Rava, Dave Rempis, Paul Rogers, Louis Sclavis, Alain Silva, Archie Shepp, John Surman og Mal Waldron, for å nevne noen få.
Innspillingen er gjort i Rosazul, Barcelona, Spain den 7. mai i år, og de åtte sporene er gjort av Perelman, men med god hjelp av de to andre. Nå er det kanskje noen som mener at Perelman er litt for aktiv i studio, og at ikke alle utgivelsene han kommer med er like spennende og nyskapende. Men da jeg mottok denne utgivelsen vakte det en viss spenning at han hadde gjort plate med et såpass dyktig og spennende «hold».
Alle «strekkene» har kun fått tittel som nummer, og de starter like gjerne med «Five», før vi får «Seven» og «Eight», før de starter fra «One» og går opp til «Six». Og de starter med «Five», hvor jeg lar meg fascinere av Perelmans fine saksofonspill som blir en slags kontrast til Ortiz sitt «hamrende» og relativt frie pianospill, før vi får «Seven», som ligger helt i andre enden av stemningslandskapet, og er en ballade hvor jeg nok en gang fascineres av Ortiz fine spill som blir et nydelig grunnlag for Perelmans «sobre» tenorsaksofonspill, før Lopez kommer inn med delikate kommentarer i trommene. Denne ligger tett på de gamle tenorheltene og beveger seg mot Lester Young og flere av saksofonistene fra 50-tallet, men med sin helt særegne tone i hornet.
Jeg føler at historien sitter «tett» i de fleste låtene på denne utgivelsen. Men dette er tre musikere som befinner seg godt inne i den moderne jazzen, og kun tar utgangspunkt i historien, og lager sin egen musikk med den bakgrunnen. Og et godt eksempel på det er «Eight», hvor de beveger seg langt inne i den frie musikken etter å ha åpnet relativt «streit».
I en slik type improvisert musikk, er kommunikasjonen viktig. Hvis ikke den fungerer, så hører man det nesten for godt i det endelige resultatet. Men på denne utgivelsen synes jeg kommunikasjonen nesten er perfekt. Særlig gjelder det mellom piano og tenorsaksofon, og hele veien er Lopez tett på de andre med utmerket trommespill.
De åtte «strekkene» varierer fint i stemning, og med å starte nesten hver låt i et landskap vi kjenner fra tidligere tider, til å utvikle musikken på sin måte til å bli moderne og spennende, er kanskje det som gjør denne utgivelsen til en spennende opplevelse. Og sammenligner man «Eight» med for eksempel «Two», merker man spennet i hvordan de tre «strekker» denne musikken ut i alle retninger. En deilig og spennende utgivelse. Og pianospillet til Ortiz er gjennomgående eksepsjonelt bra.
Jan Granlie
Ivo Perelman (tenor saxophone), Arùan Ortiz (piano), Ramon Lopez (drums)
