Fransk frijazz fra tidlig 1980-tall, er ikke det vi hører for ofte. I tillegg var vel heller ikke bassisten Jean-Jacques Avenel, pianisten og keyboardisten Siegfried Kessler og saksofonisten Daunik Lazro de jazzmusikerne som oftest besøkte de nordlige deler av Europa på den tiden (eller senere). Derfor er det spennende og viktig at idealisten og musikeren Jean-Marc Foussat i selskapet FOU Records lar oss få del i en konsert i to deler med disse tre, fra la Crypte du théatre des Franciscains á Béziers denne februardagen i 1982.
Jean-Jacques Avenel ble født den 16. juni 1948 i Saint-Nicolas-d’Aliermont (Seine-Inférieure) og døde den 11. august 2014 i Paris. Han var en trofast samarbeidspartner til Steve Lacy, man samarbeidet også med en rekke andre, og han var spesielt interessert i afrikansk musikk, koraen og Mandingo-tradisjonen.
Den tysk/franske pianisten og keyboardisten Siegfried «Siggi» Kessler levde fra 1935 til 2007, som også, tidvis, spilte klarinett og fløyte, og «kompet» fra tid til annen musikere som Dexter Gordon, Slide Hampton, Joe Henderson og Ted Curson, før han beveget seg mer mot frijazz, hvor han ble påvirket av musikken til Iannis Xenakis, Luciano Berio, Karlheinz Stockhausen og Mauricio Kagel. Hans første trioalbum med Barre Phillips og Steve McCall (Live at the Gill’s Club, som fikk navn etter trioens foretrukne spillested) ble utgitt i 1969. Han deltok på en rekke plateinnspillinger, og utviklet seg til å bli en av de frieste jazzmusikerne i Frankrike.
Saksofonisten Daunik Lazro, kunne i 2023 feire 50 år på jazzscenen, og han har gjennom disse årene vært en av de toneangivende, franske, fritt improviserende musikerne. Han er fremdeles aktiv, og dukker stadig opp på spennende utgivelser med frijazz, særlig på FOU-katalogen.
ecstatic jazz blir betegnet som en «gjenfunnet skatt». I perioden 1985-2000 ble begrepet «jazz» kraftig nedprioritert i Frankrike. I Norden og i en del andre europeiske land ble betegnelsen «frijazz» benyttet flittig. I Frankrike brukte man betegnelsen «ecstatic jazz» i håp om at unge mennesker ville våge seg til konsertene med denne musikken.
Om musikken som ble presentert på konsertene som fikk betegnelsen «ecstatic jazz» var spesielt mye annerledes enn de kreative «forestillingene» som ble presentert på for eksempel Høvikodden eller Munchmuseet i Bærum og Oslo, er jeg ikke sikker på. Jeg tror det kun er et begrep man valgte som var forskjellig i Norden og i Frankrike.
To deler, den første med titlene «1a», «1b», og «1c», og den andre «2a», «2b», «2c» og «2d», og all musikken er laget av de tre musikerne i fellesskap, slik det skal i disse fritt improviserte prosjektene.
Og de starter som forventet, og tett på mye av den frie jazzen som ble presentert her oppe i nord på samme tidspunkt (eller helst litt tidligere). Umiddelbart dukker bassisten Bjørnar Andresen opp i bakhodet, men her i en sammenheng vi ikke hørte han særlig mye. Og i starten er det bassen som drar det hele i gang. Nå kan man, selvsagt, si mye om basslyden, sett ut fra dagens lydkvalitet. Men det går kun kort tid før vi er «inne i» produksjonen og lyden. Og etter hvert utvikler dette seg til å bli en konsert vi gjerne skulle vært til stede på. Fint pianospill og «tøft» saksofonspill, og ved å trekke fram kontrabass-saksofonen (eller tubausax som de kaller det på fransk, eller tubax), som ble utviklet i 1999 av den tyske instrumentmakeren Benedikt Eppelsheim. Selv om den har samme fingersetting som saksofonen, reduserer Eppelsheims design utvidelsen av den koniske boringen i forhold til lengden på røret, noe som resulterer i et mindre volum av resonansluftsøyle. Dette gjør at den kan bruke et mindre munnstykke (baryton eller bass, i stedet for et større kontrabassmunnstykke), og mer kompakt foldet slange. Den finnes i E♭ kontrabass og B♭ eller C subkontrabass størrelser. Ved bruk av dette spesielle instrumentet får vi et røft og tungt lydbilde. Men Lazro spiller mest altsaksofon, og det gjør han på en utmerket måte.
Innimellom kan man kanskje sammenligne dette med noe av det den russiske Ganelin-trioen holdt på med, men samtidig blir det veldig «fransk». Og tubaxen sammen med el.piano og andre elektroniske «dippe-dutter» fungerer fint.
Det er ingen tvil om at vi her møter tre musikere proppfulle av ideer, som de får ut i løpet av de to delene som serveres. Kanskje ikke jazz for «hvermandsen», men for oss som liker utfordringer og mye av den frittgående musikken vi fikk fra Europas frijazzelite på den tiden, synes jeg dette er interessant. Et lite stykke unna Peter Brötzmann og hans kumpaner, men allikevel veldig spennende og kreativt. Og veldig fint at FOU Records omsider har utgitt det på plate.
Jan Granlie
Jean-Jacques Avenel (double bass), Siegfried Kessler (piano, electric piano, clavinet, ring modulator, flute), Daunik Lazro (alto saxophone, tubax)
