Den nederlandske vokalisten Jaap Blonk er en ytterst original knstner. Han er født i 1953, og da han rundet 65 år, fant han ut at han skulle sette sammen et nytt band med musikere som var adskillig yngre enn han. Han er først og fremst selvlært både som lydkunstner og som visuell scenekunstner. En stund studerte han fysikk, matematikk og musikkvitenskap, men fullførte aldri studiene. En av hans tidlige inspirasjoner var Kurt Schwitters, som han først gang hørte i 1979. Dette møtet gjorde sterkt inntrykk på Blonk, og han husket hele verket, og det ble en av hjørnesteinene i hans repertoar. Han har resitert deler av stykket hundrevis av ganger i forskjellige prosjekter, og hans komposisjoner og opptredener er eksempler på lydpoesi, som bruker ord og fonetiske tekstutdrag, så vel som en rekke andre vokale manipulasjoner. Han jobber mye som soloutøver, i han har samarbeidet med avantgarde-musikere som John Tchicai, Tristan Honsinger og Mats Gustafsson, og med egne ensembler som Splinks og BRAAXTAAL. Hans liveopptredener inneholder mye humor og improvisasjon, og blir tidvis mottatt dårlig av publikum, som da han ble booket som åpner for punkrockbandet The Stranglers tidlig på 1980-tallet. Selv husker jeg hans forestillinger i en telefonkiosk under Kongsberg Jazzfestival for en del år siden, som en svært original og nyskapende opplevelse.
På sin nye plate samarbeider han med gitaristen og bassgitaristen Miguel Petruccelli, gitaristen og bassgitaristen Jasper Stadhouders og den amerikanske trommeslageren og perkusjonisten Frank Rosaly.
Utgivelsen er like godt blitt en dobbeltCD, med 10 «låter» på hver plate, hvor mesteparten er gjort av Blonk eller hele bandet i samarbeid, men de gjør også en låt skrevet av Stadhouders pluss den amerikanske «Somewhere» av Leonard Bernstein med tekst av Stephen Sondheim.
Og det hele starter med tittelsporet, «New Start», og derfra til de avrunder med «How To Be», er dette en reise i fri improvisasjon, hvor vi raskt oppdager at stemmen ikke har sviktet 65-åringen, og at de tre musikerne han har med seg, har full forståelse for den kunsten Blonk utøver.
Det vokale hos Blonk er nesten i en helt egen divisjon, eller en egen «idrettsgren» i seg selv. Gjennom de 20 sporene får vi en blanding av resitasjon og sang, som ikke mange innenfor jazzen beveger seg i nærheten av. Den eneste jeg kan komme på som er innenfor denne «avdelingen» må være landsmanninnen Greetje Bijma, som også behandler det vokale på sin helt egen måte, eller norske Sidsel Endresen eller danske Randi Pontoppidan.
De tre musikerne følger Blonk hele veien, men det er når de slipper løs på egen hånd at de virkelig får vist hva de kan. For dette er tre freejazz-musikere som kan sitt håndverk, og som lager spennende og fin musikk sammen. Og der Blonk «blander» seg inn, skapes noe helt nytt, som fascinerer. Og når de gjør «Somewhere» i den mest originale versjonen jeg noen gang har hørt, og som jeg ikke er helt sikker på om hverken Bernstein eller Sondheim ligger rolig i gravene sine og nyter når de får høre den. Jeg får litt en følelse av svenske Freddie Wadling i denne versjonen, noe som er et kvalitetsstempel fra denne anmelderen.
I det hele tatt er dette blitt en ytterst original utgivelse fra den gamle vokalmester.
Man kan virkelig lure på hva de har i frokosten sin der nede i Nederland, når man vet at de har fostret originale kunstnere som Misha Mengelberg, Han Bennink, Tristan Honsiger, Willem Breuker, Greetje Bijma og Jaap Blonk, for nevne noen få som har vært med på å gjøre den improviserte musikken adskillig mer spennende og interessant enn mange musikere fra andre land. Og kommer man innenfor «huden» på disse musikerne og deres musikk, så har man spennende opplevelser som kan fylle livene til lytterne på en helt ny og original måte.
Jan Granlie
Jaap Blonk (v, elec), Miguel Petruccelli (g, bg), Jasper Stadhouders (g, bg, mad, kologo), Frank Rosaly (dr, perc)
