Danish, Copenhagen-based composer-pianist-educator Jacob Anderskov had a vision about a group of improvisers operating as a sonic metaphor for swarming collective. He is known as a musical scholar whose fields of interests encompass philosophy, phenomenology, Hermeneutics, post-structuralism, Noise and post-tonality, so the sound or the spirit of the hive sits well with his outstanding sonic vision. Anderskov wanted to suggest emergent sonic patterns of our world as the extinction-threatened swarms of bats, bees, birds and bugs perceive it. How does the hive perceive the threats from the outside world, especially those coming from humans? Weeks after the live premiere of Anderskov’s new project, «Spirit of the Hive», the world shut down because bats had been forced out of their dwellings in nature.
«Spirit of the Hive»draws its inspiration from the book «The Life of the Bee» (1901) by Belgian playwright, poet, and essayist Maurice Maeterlinck, and is part of the larger artistic research project, «Sonic Complexion». Anderskov says that «Spirit of the Hive» is also a parable of humanity’s close entanglement with the swarming animals. We know we are threatening these species, but do we grasp how much the situation can strike back at us? The bats that brought a global viral signature into our cities only reiterated the importance of such urgent understanding.
Anderskov conducts a chamber ensemble of ten musicians and structured the four textures with card decks that relate to the tempo and the variations, and referencing Gaudi’s architecture, the teaching of Sidsel Endresen and the innovative compositional techniques of Anthony Braxton, the Darmstadt School and Krzysztof Penderecki. The ensemble sounds like a close, interdependent swarm, surprisingly a democratic collective with no significant leader and no soloists, stressing that the whole swarm is bigger than its parts. The opening texture «Birds» highlights the fascinating singing voices of the birds. «Bees» and «Bats» offer mysterious meditations, often with familiar, short and repetitive high-pitched buzzing sounds, as if the speculative bees and bats are busy communicating loads of information and facing many intense dramas.
The 18-minute «Bugs» is the most intriguing texture and offers an unsettling, chaotic and dissonant metaphor to the relationship of humans with bugs, a source of constant awe and wonder. These speculative and surprisingly lyrical and melancholic bugs sound as crying for our attention, even begging us to acknowledge the mutual interdependence of their and our world.
A highly impressive and obviously quite provocative work of art.
Eyal Hareuveni
……….
Den danske pianisten, komponisten og orkesterlederen, Jacob Anderskov, har opp gjennom årene utgitt mer enn 25 album som bandleder og bandmedlem siden debuten i 2001. I sitt kompositoriske arbeid har musikken ofte kommet ut som intellektuell og, for mange, vanskelig å ta til seg. Men han er en svært dyktig komponist som, etter som årene har gått, har beveget seg mer og mer til «utkanten» av jazzen, og han har nærmet seg det klassiske og samtidsmusikken på en måte som gjør skillene mellom stilartene mer eller mindre uinteressante.
Prosjektet «Spirit of the Hive» er et helt spesielt prosjekt. Her har han satt sammen et relativt stort band, g musikken dreier seg hele veien om sanser og naturen vi er omgitt av. Hvordan føles det for eksempel å være midt inne i en sverm av bier, midt inne i kuben eler som en del av «flokken» av fuglerer, flaggermus eller andre må kryp vi som mennesker har rundt oss.
Og til å fremføre dette «verket» har Anderskov, som her dirigerer, får med seg klarinettistene og fløytistene Anders Banke, Francesco Bigoni, Colum Builser, Maria Dybbroe, Carolyn Goodwin og Mattias Sigurdsson, cellisten Nils Bosse Davidsen, bassistene Tomo Jacobson og Asger Thomsen og trommeslageren Halym Kim – de fleste svært aktive på Københavns mer «frittgående» musikkscene.
Og de starter med «Birds», og det er fristende å sitere den norske forfatteren Odde Børretzen: «Jag hater måker» og «De oppfører seg som dyr…» Og her føler man virkelig at man er mitt inne i flokken. Musikken er i svært stor grad fremført som improvisasjoner, hvor musikerne kun i få tilfeller, har noter å spille etter. Det er mer som signaler og grafiske elementer som de forholder seg til, under Anderskovs iherdige veiledning. Så er vi plutselig inne i «Bees», og mye av den samme stemningen fortsetter. Det meste er basert på klarinetter og fløyter, med innslag av de andre instrumentene. Man får en følelse av at man nesten overfalles av bier som surrer rundt ørene hele veien, før man nærmest blir dratt inn i bikuben helt mot slutten. Sikkert en forferdelig opplevelse for de med fobier mot alle små insekter som flyr rundt oss om sommeren, men deilig for oss andre.
«bats» er litt tyngre i anslaget, med noe jeg forestiller meg som «samtaler» mellom de forskjellige flaggermusene, der de gjør seg klare for nattens jakt. Bassene simulerer en slags glideflukt, samtidig som de skaper et lydbilde mange vil oppleve nesten som filmmusikk til en skrekkfilm av Alfred Hitchcock, før klarinetter og fløyter illuderer lydbildet i en flokk med flaggermus, uten at jeg kan si at jeg eksagt vet hvordan det låter. Mot slutten virker det som en av flaggermusene har kommet på avveie, og det er dennes forsiktige rop om hjelp vi hører.
Andresiden av Lpen er viet låten «Bugs», som man nesten umiddelbart føler kryper rundt en, og man har problemer med å slippe unna. De angriper ikke, men jeg tror det menneskelige sinn ikke er satt sammen for å takle slike omgivelser. Men musikken er ytterst spennende, og med dette knippet av musikere, har han funnet de rette for oppgaven.
Musikken på alle de fire «strekkene» varieres ved hjelp av Anderskovs dirigering og instruksjoner, og som lytter blir man nærmest låst fast i stolen og tatt med inn i dette litt ubehagelige universet. Musikken kunne, mer enn gjerne, vært brukt som soundtrack til en rekke filmer om emnet, og det føles naturlig å trekke inn Alfred Hitchcock hvis man absolutt skal neve en filmskaper. For det er noe uhyggelig over den musikken de skaper. Klarinettene og fløytenes frontalangrep på oss som lyttere, og celloen og de to bassene som en slags truende bakgrunn over Kims neddempede og fine trommespill.
Jeg har hørt dette verket fremført, mer eller mindre som en helhet, ett par ganger tidligere, og for å få det rette forholdet til komposisjonene og improvisasjonene, tror jeg det er en fordel at man har sett «verket» fremført på en scene, både for å oppleve kommunikasjonen mellom musikerne og dirigent, hvordan Anderskov «trekker» musikerne gjennom stykket, og hvordan dette kan oppleves ved å være til stede midt i kunsten.
Dette er blitt en annerledes plate fra Anderskov. Jeg føler den er adskillig mer utfordrende enn hva vi tidligere har fått fra han på plate, og i og med at han omgir seg med glimrende, relativt unge musikere, som er åpne for nye og spennende oppgaver og inntrykk, har han skapt et «verk» som både er spennende, på de fleste måter, kreativt og ytterst interessant.
Jan Granlie
Anders Banke (fl, cl), Francesco Bigoni (fl, cl), Colum Builser (fl, cl), Maria Dybbroe (fl, cl, bcl), Carolyn Goodwin (fl, cl, bcl), Mattias Sigurdsson (fl, cl), Nils Bo Davidsen (c), Tomo Jacobson (b) Asger Thomsen (b), Halym Kim (dr)
