Den unge, britiske sangeren, pianisten, keyboardisten, trommeslageren med mye mer, Jacob Collier, er blitt fremstilt som den nye, stor innovatøren i dagens jazz. Han gjorde tidligere i sommer/vår en turné i Skandinavia, hvor han blant annet hadde spillejobber på et par norske festivaler, og etter disse jobbene, var det nesten ikke måte på hvor bra anmelderne syntes han var.
Han er 22 år, og oppholder seg til daglig i London, hvor han er blitt utnevnt til «jazzmusikkens nye mesias» av The Guardian, og «musikkens fremtid» av Jazzwise. Hans tilnærming til moderne jazz og pop, der han spiller inn og fremfører komplekse, men umiddelbart fengende komposisjoner på egenhånd, har gjort han til det mange kaller en verdenssensasjon. Han har, ifølge de samme skribentene, tatt begrepet enmannsorkester til nye og uante høyder.
Han ble først kjent for publikum gjennom YouTube i 2011, og han har mer enn 200 000 følgere og mer enn 9 millioner visninger på det sosiale nettverket.
Han debuterte like godt med sitt enmannsshow under Montreux Jazz Festival som oppvarmer for Herbie Hancock og Chick Corea, og har fått flere av de store, amerikanske musikerne til å bli blodfan.
Men hva så med musikken han fremfører. Joda, det er noe nytt han har å komme med. Men samtidig låter mye av det vi får høre på hans plate, relativt konvensjonelt ut. Det spesielle er at han gjør alt sammen alene. I studio, med dagens opptaksmuligheter, er ikke dette enestående, men at han gjør det samme live, må sees på som en bragd.
Han gjør flere egne låter, som er helt ok, men ikke sensasjonelle, pluss Brian Wilson og Gary Ushers «In My Room», Stevie Wonders «You And I» og Hanna, Barbera & Curtins «Flintstones» fra tegnefilmene vi elsket som barn.
Og her dukker også det største ankepunktet mot Collier opp. Å komme fra det med æren i behold ved å gjøre «Flintstones», holder ikke. I tillegg synes jeg flere av låtene med masse vokalpålegg, nesten like gjerne kunne vært gjort av Manhattan Transfer eller Take 6. Men at han gjør det mutters alene på scenen, krever selvsagt sin mann, og et teknisk utstyr som fungerer slik det skal. Noe man ikke alltid kan være sikre på, slik diverse flyselskaper og flyplasser fra tid til annen behandler de reisendes bagasje.
Om Jacob Collier får hele verden til å starte å lytte på jazz, er jeg slett ikke sikker på. Jeg føler at mye av dette blir en slags «automat»-musikk, som ikke tar jazzen en centimeter framover. Men han er en dyktig tekniker, og han har virkelig forstått hvordan man skal utnytte den nye teknologien.
Jan Granlie
Jacob Collier (v, keys, p, elec, og masse dippedutter)
