Den svenske pianisten Jacob Karlzon holder til i Malmø, og har opp gjennom årene gjort 10 innspillinger i eget navn, før «Wanderlust», som er på markedet i disse dager. Han er en pianist som legger seg i samme landskap som forbildene Keith Jarrett, Bill Evans og Jan Johansson, noe som indikerer at han lett kan havne i samme musikalske skuff som en rekke nordiske pianister.
Med seg på denne innspillingen har han bassisten Morten Ramsbøl og trommeslageren og perkusjonisten Rasmus Kihlberg, pluss at Dominic Miller gjester på gitar på et par spor på gitar og Mathias Eick er med på trompet på et par.
Og allerede fra første tone i «Art of Resistance» føler vi at Karlzon glir lett inn sammen med en rekke andre innenfor den nyere, nordiske pianotradisjonen. Men jeg synes han ligner mye mer på svenske e.s.t. enn noen av de forannevnte forbildene. For Karlzon spiller ikke kun piano på platen. Har trekker også inn Fender Rhodes, synther og programmering i sin musikk, noe som gjør at det blir et helt annet lydbilde enn hos mange av de andre, nordiske kollegene. Og førstesporet er drivende og fint, med fint piano- og keyboardspill, over et komp som kunne vært hentet fra e.s.t. eller Rymden.
I andresporet, «Trip the Light Fantastic» beveger de seg mer i retning av Brad Mehldau, uten at det på noen måte blir like ambisiøst og «perfekt» som hos amerikaneren. Dette er en nordisk ballade, hvor Ramsbøl får vist seg fram som den utmerkede bassisten han er, selv om jeg synes lyden i bassen er litt for skarp etter min smak. Men en fin låt er det.
Og slik fortsetter det gjennom de 12 komposisjonene, som jeg formoder er laget av pianisten. Det veksler fint i stemning fra låt til låt, og overgangen fra andresporet til tredjesporet «Subject to Change», som er mer rocka i uttrykket, og tar oss litt for lett tilbake til 80- og 90-tallets litt forhatte jazzrock. Men Karlzon har skrevet en fin låt som utvikler seg i b-partiet, og som blir en fin forlengelse av e.s.t.-musikken, som gjorde underverker i den svenske jazzen.
Og så er de igjen over i balladelandskapet i fjerdesporet, «Promises Kept», som er mer nordisk i uttrykket.
Og denne variasjonen mellom låtene kan være spennende og fin. Men jeg føler at jeg blir litt frustrert over at musikken forandrer seg såpass mye fra låt til låt. Det blir litt at man finner en stemning, lener seg rolig tilbake og nyter, så blir man røsket opp av en helt annen, musikalsk stemning.
Nå hjelper det, selvsagt litt med Mathias Eicks fine trompetbidrag i femtesporet «Lullaby for Runaways», som befinner seg litt i samme stemningslandskap som den foregående, hvor endringen er Eicks fine trompetspill.
Men så forandres det igjen litt i «Your Latest Comeback», som er en enkel og fin sak, som igjen tar oss inn i e.s.t.-landskapet, mens «Down to Earth» er en fin og sangbar sak, hyvor Karlzons pianospill er lyrisk og vakkert, før det endres igjen i «Steps & Stages», som er hurtigere, men som vi mer enn gjerne kan godta.
«Angel by the Sea» er kanskje platas vakreste spor, en nydelig sak som høres enkel ut, men som man skal være ytterst god for å fremføre på denne måten, før «Brave Souls» igjen tar oss over i det litt «rocka». Her bidrar også Eick med fint trompetspill på toppen.
Så går de inn for «landing» med «Nordic Noir», som igjen tar oss inn i balladeavdelingen, i en fin sak hvor alle tre musikerne fungerer fint sammen, og «To the Moon and Back», som fullender et, etter min smak, litt for vekslende album, hvor det nesten virker som om Karlzon ønsket å vise fram alle sidene ved sitt pianospill, i stedet for å dyrke et uttrykk. Men han skriver fine komposisjoner, og han har med musikere som jeg er sikker på har alle e.s.t.-platene i samlingen, og som har lyttet mye på dem før de gikk i studio for å gjøre denne platen.
Jan Granlie
Daniel Karlzon (p, Fender Rhodes, synth, prog), Morten Ramsbøl (b), Rasmus Kihlberg (dr, perc), Dominic Miller (g), Mathias Eick (tp)
