Jake Noble er en bassist og komponist som holder til i New Orleans, hvor han er kjent som både bandleder og etterspurt medmusikant. Hans debutalbum Letting Go of a Dream var opprinnelig tenkt som en plattform for å hedre hans største musikalske påvirkninger: Bill Evans, Charlie Haden og Kenny Garrett. Tidlig i skriveprosessen begynte imidlertid en mer fullstendig visjon for albumet å dukke opp. «Da jeg begynte å skrive denne musikken, innså jeg at jeg ønsket å formidle historien om min egen reise for selvoppdagelse midt i vårt overveldende digitaliserte samfunn», sier han. Hvert stykke på albumet representerer et skritt videre på reisen mot å akseptere seg selv.
Åpningssporet, «What Could Have Been», er inspirert av Bill Evans-komposisjonen «Time Remembered» – formidler en følelse av sårbarhet med sin ødelagte tidsfølelse og uventede harmoniske kadenser. Tredjesporet, «Acceptance of the Journey» handler om å håndtere de plutselige endringene livet noen ganger gjør når du minst venter det, og «Farewell to the Kid From Spring» hadde han en intim bass- og pianoduo i tankene. «Dette stykket handler om å lengte etter enklere tider i Arkansas villmark, vekk fra mitt nåværende støyende byliv, forklarer han i presseteksten. Og gjennom låten er kjemien mellom Noble og pianisten Seth Collins tydelig, der de framelsker en drømmelignende tilstand.
På platen samarbeider bassisten med pianisten Seth Collins, altsaksofonisten Autumn Dominguez og trommeslageren Tanner Guss, pluss at Mike Clement er med på gitar på to av sporene.
De starter med «What Could Have Been», og selv om låten kan forbindes med Bill Evans, synes jeg den går utenom Evans på en fin måte. Pianospillet ligger ikke altfor tett på slik vi kjenner spillet til Evans, og med saksofonspillet, som høres like mye ut som en tenor- som en altsaksofon, særlig i starten, men i soloen lenger ut i låten får vi åpenbart altsaksofonspill.
Vi får en fin bass-solo fra kapellmesteren, men jeg synes kanskje ikke låten «tar nok tak i meg» til at jeg faller helt for den, selv om spillet er fint og passe tilbakelent, helt til altsaksofonsoloen, hvor det hele blir mer energisk og fint.
Andresporet, «The Push Factor» er en fin og drivende komposisjon, hvor bass-spillet er tungt og fint under altsaksofonen. Fint saksofonspill, men jeg føler låten faller litt i intensitet utover, og interessen er nesten i ferd med å forsvinne. Men når Dominguez «kliner til» med friskt spill og trommeslageren pøser på med alt han har, så blir dette relativt heftig og fint.
Så følger «Acceptance of the Journey», som handler om omveltningene i livet, slik mange av oss har opplevd på en eller annen måte. Dette er en fin forlengelse av den forrige komposisjonen, og åpner fint med bass, før de andre kommer inn, i tillegg til gitaren til Mike Clement, som er med på å gjøre lydbildet litt ennerledes, men jeg er ikke helt sikker på om det er helt nødvendig. Jeg føler at det blir litt kaotisk med alle musikerne som skal bidra, men at omveltningene i livet ofte kan føles slik, er det ingen tvil om.
I den fine bass og pianoduetten i «Farewell to the Kid From Spring», får jeg nesten en slags Jan Johansson/Georg Riedel-følelse. Her kommer det fine bass-spillet til Noble svært godt til sin rett, og selv om pianospillet ligger i et helt annet landskap enn det folkemusikkrelaterte vi husker fra Jan Johansson, låte dette fint. Kanskje synes jeg det blir litt for mange toner fra pianisten, og kunne gjerne ha ønsket meg mer ro over spillet, men bass-spillet er tungt og fint.
Så følger «On the Up and Up», hvor det svinger fint fra start med fint altsaksofonspill som minner om flere av altsaksofonheltene fra 1960-tallet, før vi får «Alice’s Point of View», hvor spillet blir litt mer moderne, uten at jeg helt klarer å «få tak» i hva musikerne egentlig vil fortelle oss.
Så avslutter de med «Theme For a New Age». Dette er en låt som passer perfekt for gitaristen, som i starten er den som «fører ordet». Og i sekvensen hvor han spiller unisont med altsaksofonisten låter det også fint. Og her makter de å holde bidragene «nede» og ikke «peise på» med alt de har hele veien, slik jeg hadde ønsket i flere av låtene. Men når Dominguez «drar avgårde» og de andre henger seg tett på, blir det rett og slett for mye her også.
Det er mye fint spill på platen. Men jeg synes rett og slett det blir for mye av alt hele veien, noe som gjør innspillingen litt kaotisk. Det kan selvsagt ha noe med komposisjonene å gjøre, men like mye at det er en gjeng musikere, hvor alle gjerne vil høres og bidra med innspill hele veien. Noe som gjør at musikken altfor ofte blir for lite strukturert til at jeg helt faller for det som serveres. Det blir nestenn som et koldtbord med altfor mange gode retter, omtrent som et overdådig julebord, som gjør at man blir altfor fort mett, i stedet for at man ønsker seg mer.
Jan Granlie
Autumn Dominguez (alto saxophone), Seth Collins (piano), Tanner Guss (drums), Jack Noble (double bass), Mike Clement (guitar)
