Hvis man skal kunne sammenligne noen dansk musiker med bautaen Palle Mikkelborg, så må det bli gitaristen Jakob Bro. På sitt andre album (det første «Gefion») som bandleder på selskapet ECM, videreutvikler han det minimalistiske musikalske landskapet fra sist, og om mulig går han enda lenger denne gang.
Han har sterkt fokus på melodien, lyden og rommet, lagdelte strukturer, interaksjon og enkelthet i spillet.
På «Streams» har han med seg bassisten Thomas Morgan og trommeslageren Joey Baron i sju låter, alle, med unntak av «PM Dream» som er gjort av de tre i felleskap, er komponert av Bro.
Og hele veien er dette usedvanlig vakkert. Bros måte å spille gitar på, minner ikke så rent lite om Bill Frisell, men der hvor Frisell legger inn noen tekniske vrier som får melodiene og improvisasjonene til å «halte» litt, gir Bro oss de rene, enkle og vakre melodiene, uten å skulle vise lytteren hvor flink han er til å spille gitar.
I forhold til «Gefion», så får vi et litt annet lydbilde, siden vi denne gangen møter Joey Baron, og ikke den «løsslupne» Jon Christensen. Dette er med på å gjøre platen mer «ryddig» og melodisk, og etter hvert som jeg spiller gjennom platen, kommer en litt uggen følelse av at dette er nøye innstudert, og ikke veldig improvisert.
Men egentlig spiller det ingen rolle. Hør for eksempel på det vakre andresporet, «Heroines», som kunne vært plukket ut fra nesten hvilken som helst sangbok. Vakkert!
«PM Dreams» er tilegnet trommeslageren Paul Motian, og har mye av den gamle legendens energi i seg, selv om det ikke skjer altfor mye, så føler man Motian i bakgrunnen, før platas lengste spor, den drøyt 10 minutter lange, og usigelig vakre «Full Moon Europa» overtar. Her viser man fram det nesten sømløse samarbeidet mellom Bro og Morgan, og den enkle melodien får verdens beste behandling av de tre. Komposisjonen er nesten for enkel til at man skal tro at det fungerer, men det gjør det, på sin helt egne, enkle måte.
«Shell Pink» er kanskje den låta som ligger nærmest Frisell, og særlig Frisells album «Nashville», for dette er vel så nær country den gode dansken kan komme uten å iføre seg Stetsonhatt og hest. Og vakkert er det hele veien. Her kommer også Baron mer fram i lydbildet, og hans rytmiske spill her er med på å heve låte til store høyder.
Så får vi «Heroines» som gitarsolo, og selv om den fine låta er tolket tidligere, kan det nesten ikke bli vakrere enn dette.
Så avslutter de med «Sisimiut», en låt som fører i en litt annen retning enn de andre. Her innledes det med en slags synthgitar, løse trommer og en svevende melodi. Og vi lurer på om dette er en forsmak på det neste prosjektet vi får fra disse tre. Men det får jeg ikke håpe, for denne låta er, dessverre, den minst interessante på platen. Den virker rett og slett litt malplassert sammen med de andre, strålende komposisjonene, og vi får ikke den klare og fine gitarlyden til Bro. Men her får omsider Byron for alvor vist seg fram, men jeg synes ikke det er nok til at platen skal få toppkarakter. Hadde man utelatt siste sporet, så hadde denne innspillingen konkurrert om å bli årets vakreste plateutgivelse.
I starten sammenlignet jeg Jakob Bro med Palle Mikkelborg. Og det står jeg fremdeles på, etter å ha hørt gjennom platen flere ganger. Bro har, i likhet med Mikkelborg, en klar ide om hva han vil med en plateinnspilling, i tillegg er begge store lyrikere i måten å spille på. Men allikevel er Jakob Bro noe helt spesielt i det europeiske jazzlandskapet. Han lar seg ikke friste av livesampling og andre dippedutter, som gjerne finner sin vei til ECM og andre nyere selskaper. Han spiller rett og slett vakker gitarjazz, sammen med to strålende samarbeidspartnere. Så får vi bare leve med den litt annerledes sistelåta.
Jan Granlie
Jakob Bro (g), Thomas Morgan (b), Joey Baron (dr)
