James Brandon Lewis kommer fra Buffalo i New York, og er en av de mest framgangsrike, amerikanske jazzkomponister og saksofonister. Han ble uteksaminert fra Howard University i 2006, før han begynte å fokusere på gospelmusikk. I 2012 flyttet han til New York City og byttet til jazz, og ga ut sitt første album, Divine Travels i 2014. Dette albumet ble etterfulgt av, til nå, ni album, inkludert Jesup Wagon, som ble valgt ut som årets album av DownBeat-kritikere i 2022. Etter at han for alvor dukket opp på den internasjonale jazzscenen, har han gjort en rekke spennende og, ikke minst, fremragende konserter og plateinnspillinger.
Abstraction Is Deliverance er det femte albumet med kvartetten med pianisten Aruán Ortiz, bassisten Brad Jones og trommeslageren Chad Taylor. Etter de utmerkede utgivelsene Molecular, Code of Being, MSM Molecular Systematic Music Live og Transfiguration kommer han nå med en litt annerledes utgivelse, hvor fokuset er på det lyriske, hvor det dynamiske i kvartetten kommer tydelig fram.
Vi får servert ni komposisjoner, hvor de fleste er skrevt av Lewis, men de inkluderer også pianisten Mal Waldrons «Left Alone». Og åpningssporet, «Ware», er tilegnet Chicago-saksofonisten og mentoren David S. Ware, og innspillingen er gjort i Hardstudios i Sveits den 25. april 2024.
De starter med hyllesten «Wave» til David S. Ware, og vi går rett inn i landskapet til John Coltrane og mesterverket A Love Supreme, ikke minst på grunn av Lewis sin tenorsaksofontone. Pianospillet til Ortiz kan også minne oom akkordleggingen til McCoy Tyner fra samme album, selv om Ortiz ikke er like kraftig i ansatsen. Og bak har Jones og Taylor gått inn i landskapet til Jimmy Garrison og Elvin Jones, og backer opp de to solistene på en fremragende måte.
Og det er i det mest intense og lyriske «Coltrane»-landskapet musikken gjennom de ni komposisjonene befinner seg. Lewis sin tone i tenorsaksofonen ligger hele vegen tett på «Trane», selv om det aldri blir like intenst som hos mesteren. Og jeg tror aldri jeg blir lei av åhøre på Ortiz sitt fine pianospill, som gjennomgående er lyttende til hva de andre musikerne foretar seg, samtidig som han legger inn fine soloer og nyanser i ensemblespillet som er med på å gjøre platen til en deilig opplevelse.
Og radarparet, Jones og Taylor, er det optimale kompet for en slik kvartett. Det er tydelig at de fire har blitt enige om hvilken retning musikken skal ta, og alt blir gjennomført på en strålende måte. Og som nest siste låt, gjør de en utmerket versjon av Mal Waldrons fine ballade «Left Alone». Mal Waldron begynte å jobbe som pianist for Billie Holiday i 1953. Holiday hadde tenkt å spille inn denne låten, som hun selv skrev tekst til flere ganger, men uteglemmelsen ble forklart med at «de alltid glemte de forbannede notene». Waldron spilte imidlertid selv inn komposisjonen på albumet Left Alone i 1959, hvor han også diskuterer låtens opprinnelse.
Dette er blitt en utgivelse alle med sans for den spirituelle delen av John Coltranes musikk bør anskaffe seg. For her følger og, til dels, viderefører de «mesterens» musikalske ideer på en utmerket måte, og vi får en riktig perle av en utgivelse, hvor det er verdt å merke seg samspillet mellom de fire, som nesten savner sidestykke i dagens musikk.
Det er også verdt å merke seg coverteksten til forfatteren og fotografen Teju Cole, som har skrevet en forbilledlig tekst uten å gå altfor mye direkte inn i platens innhold, men mye mer om stemningen.
En praktfull utgivelse som ser bakover til 1960-tallet, samtidig som de er helt i front av nåtidens beste jazz.
Jan Granlie
James Brandon Lewis (tenor saxophone), Aruán Ortiz (piano), Brad Jones (double bass), Chad Taylor (drums)
