Den danske saksofonisten Jan Harbeck er, kanskje, den saksofonisten i Danmark som har tatt arven fra veteranen Jesper Thilo noen hakk videre. Han elsker den hardtswingende musikken, og på en lang rekke innspillinger har han bevisr nettopp dette de senere årene. Hans musikk er, uuten tvil, musikk man skal høre på klubb – og da gjerne en litt sliten en, hvor bebopen sitter plante i veggene, og hvor publikum har kommet nettopp for å ha seg en drivende og svett kveld med pågående bebop.
I 2008 mottok kvartetten en dansk Grammy for sin utgivelse In the Still of the Night og de har siden blitt en av de bestselgende danske instrumentaljazzbanda. Kvartetten spiller vanligvis en blanding av Harbecks komposisjoner og utvalgte mindre kjente jazzstandarder med fokus på sterk melodi og uimotståelig swing sammen med hjerteskjærende melankolsk blues, slik det står i pressemeldingen.
Ved siden av Harbeck på tenorsaksofon, får vi høre pianisten Henrik Gunde, bassisten Eske Nørrelykke og trommeslageren Anders Holm, ved siden av at de har invitert med Eliel Lazo på congas på fire av de to låtene. Alle låtene er skrevet av Harbeck, og gjennom de drøyt 55 minuttene platen varer, får vi ytterst svingende musikk som tar oss med litt tilbake i historien, og til de gylne årene i Montmartre, med alle amerikanske musikerne som hadde bosatt seg i København for kortere eller lengre tid.
Og de starter med tittelsporet, «Balanced», hvor salige Lester Young og Coleman Hawkins lurer i bakgrunnen. Komper «humper» kanskje litt for mye etter min mening, men på en fredag ettermiddag i for eksempel JazzCup i Gothersgade midt i «kongens by» er dette akkurat hva publikum vil ha. Her legger vi spesielt merke til Gundes coole og avvæpnende pianospill, som får oss til å ene oss tilbake og bare nyte.
Enda coolere blir det med balladen «One Fine Day», som kan høres ut som er skrevet en sommerdag hvor Harbeck oppholdt seg på ei strand i nærheten av København, gjerne etter at barnefamiliene har gått hjem, og solen er i ferd med å gå ned. Her er det også 50-tallets jazzhelter som står i fokus, og Harbecks «slepne» og fine spill leder an i en vakker låt.
Deretter følger «Silver String Valley», som kan høres ut som om Johnny Hodges har gått over til tenorsaksofon, «The Enchanter», «Tranquility», «Woodwind», «One Step At a Time» og «The Drive», før de lover at det kommer mer senere, med «Yo Be Continued». Og hele veien er det de gamle «mestere» som er Harbecks inspirasjonskilder.Men samtidig er hans spill personlig med en fyldig og fin tone i tenorsaksofonen, som alltid fascinerer. Og Henrik Gundes pianospill er hele veien strålende.
Jeg synes man kan høre at Harbeck har vokst og blitt adskillig mer voksen i sitt spill siden sist jeg hørte han på plate. Spillet er collere og det er ikke hele tiden om å gjøre å «race» av gårde. Men i stedet bruke tid på å utforme gode og meningsfulle solier, samtidig som han har laget et knippe låter som gjerne kan få plass i «standardjazz-listen», også til bruk for andre musikere.
Og hans kvartett forstår godt hvor den gode Harbeck vil med musikken sin. Og særlig liker jeg Henrik Gundes pianospill. (Han mottok Ben Webster-prisen sammen med Harbeck for ett par år siden). Og eto bedre prisvinnere skal man lete lenge etter, for i spillet til de to ligger det mye arv etter Ben Webster.
Dette er blitt en vakker innspilling, som får oss til å senke skuldrene, og finne roen. Og jeg skulle gjerne vært i JazzCup og hørt denne kvartetten en fredag ettermiddag i vinterhalvåret. For en ettermiddag med stedets julegløgg, brygget og servert av Stine og Ane, en tsjekkisk bayer og denne musikken, gjør livet litt lettere å leve.
Jan Granlie
Jan Harbeck (ts), Henrik Gunde (p), Eske Nørrelykke (b), Anders Holm (dr), Eliel Laza (perc)
