Sommeren 2022 dukket trompeteren Jason Palmer opp med sin forrige utgivelse, Live From Summit Rock in Seneca Village, i postkassen til salt peanuts*. I anmeldelsen av den skrev vi at han skal være en av de mest etterspurte trompeterne i sin generasjon «over there», og at han har spilt med musikere som Roy Haynes, Herbie Hancock, Jimmy Smith, Wynton Marsalis og Lincoln Center Jazz Orchestra, Kurt Rosenwinkel, Ravi Coltrane, Mark Turner, Jeff Ballard, Lee Konitz, Phil Woods, Roy Hargrove og Lewis Nash. I anmeldelsen av den platen konkluderte jeg med at komposisjonene kanskje ble litt for like i temperatur og stemning, til at jeg helt klarte å holde konsentrasjonen oppe gjennom den drøye timen konserten varte.
På dette liveopptaket fra Brooklyn har han fremdeles med Mark Turner på tenorsaksofon. Men ellers har han invitert med bassisten Larry Grenadier og trommeslageren Marcus Gilmore til konserten i Ornithology, hvor vi får begge settene, (ett sett på hver CD) med ni komposisjoner av Palmer.
Og fra Palmers intro i åpningssporet «B.A.M.D (Budgets And Moral Documents», og til de runder av med «More in Common», synes jeg Palmer fremstår som en adskillig mer spennende komponist pg trompeter her, enn på den forrige utgivelsen. Palmer spiller godt innenfor «tradisjonen» fra de utmerkede forgjengerne fra 1960-tallet og framover. Og det er hørbart at han har lært ett og annet av Wynton Marsalis. Men helst de «gode» tingene. For helt fra starten fremstår han som en teknisk fullkommen trompeter som, heldigvis, ikke hele vegen låter like «strøkent» som Marsalis. For her er det adskillig mer «sjel» i spillet enn hos «forbildet». Jeg føler at han nesten ligger nærmere trompetere som Lee Morgan og Freddie Hubbard på en ytterst god kveld. Og selv om man i presseskrivet også nevner Miles Davis og Enrico Rava, så er han sin egen herre, som har funnet sin egen tone i avdelingen for energisk trompetspill. På denne utgivelsen synes jeg også Mark Turner finner se veldig godt til rette, uten all romklangen som blir lagt på spillet hans, som på ECM-utgivelsen med Benjamin Lackner, som vi anmeldte i går.
Og ved å utgi en dobbel-CD med to hele sett, får vi helt annen, og mye «friere» musisering enn vi får på et studio-opptak. Her får låtene lov til å utvikle seg, soloene blir lengre og kommunikasjonen mer spontan, selv om flere av låtene er nøye komponert. Flere av komposisjonene er tilegnet andre, og vi får låter dedikert til både Dr. C. West, Fannie Lou, Wayne Shorter og Duke Pearson, som alle bør være stolte av tilegningene.
Og med det utmerkede kompet med Grenadier og Gilmore, får vi to støttespillere som løfter de to blåserne helt opp i de høyere luftlag. Gjennomgående er det Palmer som er det førende solisten. Og det han serverer er utmerket improvisasjon med røtter litt tilbake i tid. Han er rett og slett en strålende trompeter som virkelig får boltre seg over det utmerkede kompet. Og jeg kan ikke huske å ha hørt Turner mer «på hugget» enn han er her. Det virker som han blir motivert til virkelig å avlevere solide soloer her, noe som både kan skyldes Palmers utmerkede spill og det drivende og fine kompet. For Grenadier og Gilmore fungerer utmerket sammen i dette selskapet.
Musikken er variert og fin, riktignok med flest låter i «up-tempo», men når de tar det ned, viser musikerne at de også fikser denne delen av jazzen. Og selv om det virker som om det er kompet som bestemmer om de skal holde seg nede i ballade-landskapet eller i det friskere, så fungerer det fint. For Palmer avleverer energisk spill hele vegen, så det blir Turners oppgave, sammen med kompet, å holde det nede, noe han gjør med stor overbevisning sammen med det utmerkede kompet.
Spesielt legger jeg merke til det utmerkede samarbeidet mellom Palmer og Gilmore i noen av introene til flere av låtene. Det er (nesten) så de to kunne gjort en egen duoplate. For dette samspillet er fremragende!
Og det er tydelig at publikum på Ornithology, i likhet med meg som lytter til musikken i skrivestua, liker det de får høre. Og jeg hadde ikke hatt noe imot om denne kvartetten dukket opp på en norsk jazzfestival, i stedet for noen av de pop- og rockrelaterte banda som er i ferd med å ta over jazzfestivalprogrammene, og hvor jeg mener festivalene motarbeider sine egne grunnideer med å presentere god og fremoverlent jazz.
En strålende utgivelse, og et utmerket PR-fremstøt for å få jobber på de fleste jazzfestivalene med respekt for seg selv i Skandinavia og Europa.
Jan Granlie
Jason Palmer (trumpet), Mark Turner (tenor saxophone), Larry Grenadier (double bass), Marcus Gilmore (drums)
