Jason Stein er blant de få improvisatorer innenfor jazzen som utelukkende spiller bassklarinett. Han spiller med flere ledende band på Chicagos nye musikkscene, og har brakt en vital stemme til den frie jazzen. Spillet hans viser kunnskap om bassklarinetten, og spillet spenner fra kraftige post-bop-linjer til full kontroll i de øvre registrene. Chicago-forfatteren Neil Tesser har sagt at «Steins spill har en snert av Chicago-jazz i alle dens manifestasjoner – fra det tradisjonelle spillet til Bud Freeman og Jimmy McPartland på 20-tallet, gjennom tenorgigantene på 1950-tallet, gjennom eventyrerne som dannet AACM på 1960-tallet, og helt opp til byens anerkjente moderne deler av nymusikk-improvisatorer». Stein flyttet til Chicago i 2005 og har siden spilt inn plater for plateselskaper som Leo, Delmark, Not Two, Atavistic, 482 Music, Clean Feed, Astral Spirits og Northern Spy. Han har spilt over hele USA og Europa som både bandleder og sidemann og har samlet en diskografi på over 40 album.
Med Anchors «oppstår» han fra en seks år lang pause som bandleder med sitt mest personlige, nyanserte og ekspansive album til dags dato. Platen ble gjort sammen med bassisten Joshua Abrams (Natural Information Society, som Stein har vært medlem av siden 2017), trommeslageren Gerald Cleaver, og gitaristen Boon, som medvirker på tittelsporet og er medprodusent.
De starter med Booms gitar i «Anchors I», en stille og rolig åpning hvor den akustiske gitaren og bassklarinetten får inn i en, nesten meditativ stemning, før «Boon» (låten og ikke gitaristen) overtar. Og her får vi kreativt og fint spill av Stein i front foran bass og trommer. Og hadde Jimmy Giuffree vært med oss nå, og fortsatt spilt, så kan jeg godt tenke meg at det var i dette musikalske landskapet han hadde oppholdt seg. En nydelig «samtale» mellom Steins bassklarinett, Abrams bass-spill, som nesten blir kontrasterende til bassklarinetten, og Cleavers løse og fine trommespill.
«Crustalline» er friere, hvor Steins altissimo-spill «leker» over Abrams spill med bue og Cleavers fine og løse medvirkning, før vi får «Cold Water», hvor de blir enda friere i spillet, med drivende trommer og en ytterst aktiv Stein i front. Og det kan nesten høres ut som Stein vil rette ut bassklarinetten. Men samtidig holdes det hele nede med bass- og trommespillet, selv om det hele veien er fritt og går rett inn i AACM-kulturen.
«An Origin» starter med dyp og deilig bassklarinett, og det kan låte som en stor oljetanker er på veg ut fra kai. Men med Cleavers fine trommespill blir det noe helt annet. Bassklarinettspillet utvikler seg med overtoner og bassen legger seg på det tunge grunnelementet, før Stein går noen «hakk» opp i registeret leverer et litt melankolsk tema (med variasjoner), før vi får den friere «Holding Breath», hvor Cleaver får «boltre» seg i starten og legge et grunnlag for Stein og Abrams, som etter hvert kommer smygende inn, og jeg får minner om Art Ensemble of Chicago i bakhodet. Bassklarinetten overtar mer og mer styringen, med utmerket spill hvor det litt melankolske styrer.
Så avslutter de med «Anchors II», og Boon er igjen på plass med den akustiske gitaren. Og vi får en fin avrunding på platen som slutter i samme landskap som den begynte. En relativt kort avslutning som bare er så vakker.
Jeg har, helt siden jeg hørte Eric Dolphy første gang, jeg tror det var med Charles Mingus, hatt en stor forkjærlighet for bassklarinetten som instrument. Og John Surman har alltid vært en annen favoritt. Og med Jason Stein har vi fåttenda en bassklarinettist å følge med på. Han er en kreativ musiker som lager strålende og spennende musikk i flere moderne sjangre, og med Abrams, Cleaver og Boon har han samarbeidspartnere som vet å passe perfekt inn i hans musikk.
Jan Granlie
Jason Stein (bass clarinet), Joshua Abrams (bass), Gerald Cleaver (drums), Boon (guitar)
