Bassisten Jasper Høiby kommer fra København, men har hatt en periode hvor han har vært bosatt i England, før han, for ikke altfor lenge siden, flyttet hjem igjen til Danmark. Han var med å starte trioen Phronesis i 2005, som han har turnert mye med i Europa og Nord-Amerika og vunnet priser for «Årets Jazzalbum» i Jazzwise og MOJO Magazines 2010 («Alive», Edition 2010) samt en London Jazz Award for trioen Pitch Black og konserten på Brecon Jazz-festivalen 2012. Phronesis ble også valgt til IJFOs (International Jazz Festival Organization) nye talentstøtteprogram, som resulterte i konserter på 11 IJFO-festivaler mellom 2012 og 2014. Trioen vant Storbritannias parlamentariske jazzpris for beste jazzensemble i 2017 og ble nominert til «Årets album» i Danish Music Award i 2017.
Høiby har opp gjennom årene spilt med en rekke internasjonale musikere, så som Mark Guiliana, Django Bates, Shai Maestro, Jeff Ballard, Julian Joseph, Julian Arguelles, Jef Neve, Kurt Elling, Wolfgang Muthspiel, Gwilym Simcock, Tom Arthurs, Mark Lockheart, Liam Noble, Julia Biel, Seb Rochford, Kairos 4tet, Jim Hart og Ivo Neame, for å nevne noen. Han har dukket opp på jazzklubber, konsertsaler og festivaler over hele verden og vant i 2012 Copenhagen Jazz Festivals «Young Spirit Award» sammen med æresprisvinnere Jack DeJohnette og Palle Mikkelborg.
I tillegg til Phronesis spiller han i flere andre prosjekter, så som sitt eget prosjekt, FELLOW CREATURES med Laura Jurd (tp), Mark Lockheart (s), Will Barry (p) og Jon Scott (dr), pluss det prosjektet som nå surrer i spilleren, nemlig prosjektet Planet B, hvor vi møter han som bassist og viktigste komponist (en av låtene er laget av bandets saksofonist, Josh Arcoleo og en trioen har laget i fellesskap). Tredjemann i trioen er trommeslageren Marc Michel.
Fra før vet vi at Høiby er en drivende god bassist, noe vi har fått gleden av å høre flere ganger i selskap med trommeslageren Anton Eger ogpianisten Ivo Neame i Phronesis, et band jeg synes fungerer aller best live, hvor de tre virkelig får sluppet seg løs.
På «Planet B» får vi 10 komposisjoner, og det starter med «Story of Self», med tekstresitasjon over et nesten klassisk triospill, hvor bassens lange toner dominerer. Den går over i den fine og tilbakelente «Reimagine», som også føres av Høibys fine bass-spill over trommer og saksofon. Låten har et fint tema som presenteres av Arcoleo, som har god teknikk og ideer, men innimellom synes jeg hans tone i hornet blir litt anonym, men det er som bagateller å regne.
Jeg føler det litt, som at «Story of Self» blir en slags intro til platen, mens det hele egentlig starter med «Reimagine», for det er her «konsertfølelsen» kommer snikende. Vi får deilig og kreativt trommespill som konstrasterer på en fin måte bass-spillet.
«Consciousness» starter med en kort resitasjon, før saksofonen hyler til, som for å vekke oss opp fra dvalen, før vi får et fint tema. Resitasjonen fortsetter med små innspill, uten at vi klarer å finne ut hvem det er vi hører. Det kan være Høiby innimellom, for det er litt danske vrier over det innimellom, men ikke hele tiden, og tidvis synes jeg kanskje det blir litt forstyrrende for musikkopplevelsen. Men sjekker man bandet på plateselskapets hjemmeside, finner man ut at resitasjonssekvensene er hentet fra Charles Eisensteins kortfilm «Sacred Economics with Charles Eisenstein», Ram Dass’, «The Power of Now» – Public talk 2 av J. Krishnamurti, Brookwood Park, 1984, Grace Lee Boggs «A Century in the World» og John Lewis «Love in Action». (Så er i alle fall det på plass).
Men selv om disse «innslagene» godt kunne vært utelatt, er det med på å gi en helhet over «verket», som binder musikken sammen. Men selv om man benytter resitasjon, synes jeg musikken står seg godt på egne ben. For musikken er hele veien strålende. Man kjenner igjen sekvenser og måten å skrive låter på fra Phronesis sine plater og konserter. Men der hvor Phronesis kjører på med Anton Egers særpregede og energiske trommespill, synes jeg man her legger seg mer bakpå, og lar musikken puste adskillig mer enn i den andre trioen. Og jeg føler kanskje at vi her får Høiby slik han aller helst ønsker å fremstå som komponist.
Det er bassen som er i førersetet, hvor Høiby mye mer «styrer» musikken, enn fremhever seg selv. Han gir god plass til de andre musikerne, og trioen virker svært samspilte og vel fornøyde med hva de slipper til med av innspill.
Dette er blitt en deilig plate fra en av Skandinavias beste bassister, som vi dessverre har fått høre altfor lite her oppe i nord de senere årene. Høiby har mer blitt en viktig bassist på de britiske øyer, og det virker litt som om man i Skandinavia har «glemt» han litt.
Men det bør man ikke, for lytter man på dette prosjektet, og for eksempel starter med sjettesporet, den friske «The Dinosaur» og fortsetter med den etterfølgende «We Didn’t Earn The Sun», så oppdager man raskt spennet i hva denne danske bassisten er i stand til.
«Planet B» er blitt en fin og varierende plate, med tre musikere som virkelig har funnet hverandre både musikalsk, temperaturmessig og følelsesmessig. Både Arcoleo og Michel er gode lyttere, og følger Høiby hele veien i hans ideer og spill. Og når de avslutter med «Reimagine (Outro)», har Høiby, Arcoleo og Michel tatt oss med på en spennende, musikalsk reise, hvor vi også, i resitasjonene, blir minnet på at verden er så mye mer enn kun musikk.
Jan Granlie
Jasper Høiby (b, elec), Josh Arcoleo (s), Marc Michel (dr)
