Jazz By Heart, er i utgangspunktet en helt ukjent konstellasjon for undertegnede. Men duoen Karin Juhl trakterer kalimba og perkusjon, samtidig som hun står for de vokale bidragene, og Daniel Van Kranendonk spiller gitar, og noe man kaller Blue Light (?). I tillegg har de med alt- og tenorsaksofonisten Karin Hedelykke og trompetist og perkusjonist Markus Breuss på noen spor. Musikken er duoens helt spesielle versjoner av mer eller mindre kjente standardlåter, som går fra Hammersteins «My Favorite Things» vis Joni Mitchells «All I Want» til den gamle slager «Bésame Much»o. Kun en av komposisjonene er gjort av bandets medlemmer, «Karinskaja Nobleska», som kommer som niende spor.
I utgangspunktet kan det være en god idé å gjøre helt egne og særpregede versjoner av standarder, men det skal gjøres svært godt for at det skal holde gjennom en hel CD. Det lykkes bare Jazz By Heart delvis med.
Åpningen er fin nok. «My Favorite Things» gjøres på en slik måte at man fester seg ved det, allerede ved første gjennomspilling. Juhl’s stemme passer godt inn i låta, og Van Kranendonk’s gitarspill fungerer. Og sammen med nesten Palle Mikkelborgsk trompetspill, så låter dette helt ok.
Som gammel Joni Mitchell fan, var jeg svært skeptisk da den gamle storlåta «All I Want» rullet i gang. Her som ren duo. Gitarspillet ligger godt innenfor Mitchell-måten å spille på, men når Juell setter i gang med sin slepne og, etter min mening, litt arrogante sang, blir jeg rett og slett forbannet! Jeg synes ikke det er rett å bahandle en så fin låt på en slik måte. Sorry! Deretter beveger man seg over i Henri Mancini’s landskap, og «Two For the Road», som blir en parantes, og en låt som gjerne kunne vært fremført i en bar ett eller annet sted hvor de fargerike drinkene og kniplinger og diamanter florerte. Jimi Hendrix er representert med to låter. Først får vi «Wind Cries Mary» i en personlig versjon, men som ikke når opp til ankelen på Hendrix. Gitargangene er nesten plukket direkte fra Hendrix, men uten den energien og trøkket som vi husker fra Hendrix’ innspillinger er til stede, og vokalen blir bare for slapp. Litt lenger ut i settlista får vi også «Little Wing», uten at det hjelper stort.
Resten av innspillingen rusler og går, både med Ellingtons «Take Love Easy» og Gillian Welsh’s fine komposisjon «Dear Someone», som fungerer litt bedre, men også her synes jeg vokalen blir altfor arrogant og slepende. Her og på «Tennessee Waltz», «Corcovado» og på den i utgangspunktet inderlige og nydelige «Nature Boy» medvirker også saksofonisten Karin Hedelykke, uten snev av personlig tone eller engasjement. Dessverre, men dette «tok meg» meg overhode ikke. Hvis man skal lytte til relativt unge duoer av dette slaget, vil jeg anbefale den Hollandske duoen Boi Akih. Der finner du alt denne duoen mangler av energi, vitalitet og spilleglede.
Jan Granlie
Karin Juhl (v, kalimba, perk), Daniel Van Kranendonk (g, blue light), Karin Hedelykke (s), Markus Breuss (tp, flh, perk).
