Den danske pianisten Martin Schack har nesten gjort det til et eget prosjekt å utgi danske sanger i jazzversjon, nesten på samme måte som svenske Jan Johansson, uten at sammenligningen skal dras for langt. Han har tidligere gjort tre plater i dette konseptet, «Gamle sko på nye fødder», «Jazz på dansk 2» og «Jule- & vintersange».
Nå er den driftige pianisten ute med fjerde del i serien, og denne gangen er det salmedikteren og presten Hans Adolph Brorsons komposisjoner som blir behandlet. Men i undertittelen på platen trekker han også fram Belman og Kingo, selv om mesteparten er kjent som Brorsons salmer, er de også blitt bearbeidet av de to andre senere, kanskje? Her medvirker, som på de tidligere platene, saksofonisten Michael Olsen, bassisten Morten Ramsbøl og trommeslageren Morten Lund. I tillegg har han med to gjestevokalister, nemlig danske Sinne Eeg og norske Torhild Ostad. Eeg er utvilsomt den nye «jazzdivaen» i Danmark, som er i ferd med å få et relativt stort navn på den internasjonale jazzscenen, mens Ostad sannsynligvis er valgt etter sitt samarbeid med pianisten Carsten Dahl på albumet «Jeg roper til deg» på NORCD som kom i 2017.
På denne platen får vi ni, mer eller mindre, kjente, danske sanger (i alle fall tror jeg de er velkjente for «danskerne», men kanskje ikke like kjente for oss andre her oppe i nord). Og selv om jeg ikke vil sammenligne med Jan Johansson, så er det noe med stemningen som skapes som naturlig trekker den svenske pianisten fram i «pannelappen».
De starter med «Op, al den ting, som Gud har gjort», som opprinnelig er en salme, men som her blir behandlet som en jazzlåt nesten i bop-tradisjonen. Salmen ble første gang kjent i 1734 i Tønder, hvor Brorson var prest, og den priser Guds storhet i naturen. Dette er en fin innledning til en plate jeg synes spriker litt for mye i fremføringene, men hvor det swinger fint av jazzbandet.
Tittelsporet, «Den yndigste rose» blir tolket vokalt av Ostad, og den norske naturen, med fjellene i Telemark eller innover der, og et landskap som sannsynligvis er litt ukjent for «danskerne» blir frembragt av Ostad på en fortreffelig måte. Salmen er skrevet av Brorson, og i Ostads bidrag er det ikke snev av Danmark, men en strålende fremførelse, som nesten er det fineste jeg har hørt fra damen fra Eidsvågen noen gang. Etter henne kommer bandet inn, og noe av det magiske fra Ostads stemme forsvinner. Det er som om danskene ikke helt klarer å forestille seg den naturen Ostad beveger seg inn i, og vi får et spill som kunne vært inspirert fra nesten hvor som helst.
Deretter følger «Som liljens hjerte kan holdes i grøde», også en salme som tolkes i «jazztakt», og hvor jeg ikke helt får tak i naturens mange fasetter i musikken, men at det mer blir en helt ok jazzvals som kunne handlet om hva som helst. Men det er fint spill hele veien, med en fin bass-solo av Ramsbøl.
I Brorsons «Mitt hjerte altid vanker» får bandet besøk av Sinne Eeg. I denne kjente Brorson-salmen gjør bandet den til en ren jazzlåt, med fin vokal av Eeg, som her beveger seg utenfor det man er vant til å høre henne, og et område hvor hun mer enn gjerne kan bevege seg oftere. For her gjør hun en balladeversjon på dansk som er ytterst vakker.
«Når mit øje, træt af møje» er skrevet av Brorson i tiden etter 1746 på Taarnberg, bispegården i Ribe, og er en svært vakker Brorson-salme. Denne får vi servert instrumentalt, og vi får bevis på at bandet er et godt jazzensemble. Vi legger spesielt merke til de fine pianospillet fra Schank, som her beveger seg tett på det man kan kalle den danske sjelen – litt melankolsk og kreativt spilt.
«Nu er jord og himmel stille» er skrevet på en melodi som inngår i Brorsons diktverk, «Fredmans sånger», hvor han lar figuren Fredman samtidig hylle sin mor og arvesynden med ordene: «Takk for bægeret, tak for besværet». Her får vi mer vokal fra Eeg, som gjør denne salmen, som også er kjent i de andre skandinaviske landene, og jeg må innrømme at jeg liker Eegs måte å fremføre den på, som en fin jazzlåt som sleper seg litt framover vokalt. Og det er vokalen som gjør denne komposisjonen. Jeg synes kanskje saksofonspillet til Olsen blir litt for lite personlig og litt for «skoleflinkt» til at det skiller seg spesielt ut.
«Her vil ties, her vil bies» er også skrevet på Taarnborg, og forteller på overflaten historien om livet på jorden, og vinteren, våren og sommeren som tiden i paradis. Brorson var en person med et plaget sinn og mange sorger, med åtte barn og en kone som døde relativt tidlig, og han lengtet seg etter hvert ut av livet. Denne fremføres også instrumentalt, og blir en helt ok jazzballade med mye melankoli og sorg.
Så møter vi også Thomas Kingo (1634-1703), også i en melankolsk ballade hvor Eeg bidrar med vakker vokal, før de avrunder med den «norske» folketonen «Når mit øje træt afmøje», som er skrevet av Brorson og er salme nr. 558 i den danske salmeboken.
Her får vi den fremført vokalt av Ostad med fint pianospill av Schack. Og her får vi de to i en ytterst vakker duo, hvor Ostads norske vokal og intonasjon drar låten langt vekk fra det flate landskapet på vestkysten av Jylland som stedvis stuper brått ned i Vesterhavet, og opp i den norske dalheimen, hvor det er tydelig at Ostad føler seg hjemme. Hun har sin utdanning fra Rauland, langt inne i Telemark, og det er tydelig at tiden der har satt sine spor i hennes måte å synge på, i tillegg til andre folkesangere som Sondre Brattland og Kirsten Bråten Berg, for å nevne ett par.
«Den yndigste rose» er blitt en helt ok plate hvor de gamle, danske sanger får ny innpakning, uten at musikerne fjerner seg veldig langt fra utgangspunktet. Personlig synes jeg kanskje de skulle brukt de to vokalistene enda mer. Sinne Eeg og Torhild Ostad er to vokalister med svært forskjellig uttrykksmåte, som på hver sin måte er med på å høyne kvaliteten på denne innspillingen betraktelig.
Jan Granlie
Martin Schack (p), Michael Olsen (s), Morten Ramsbøl (b), Morten Lund (dr), Sinne Eeg (v), Torhild Ostad (v)
