Danish pianist-composer Jeppe Zeeberg released his first solo piano album (with some synth, organ, percussion and electronics spices) Eight Seemingly Unrelated Pieces of Piano Music six years ago (Barefoot, 2018). The solo piano album Six Additional Pieces of Piano Music is a sort of follow-up album, recorded too, live in various locations, with different pianos and different sound qualities, but now are primarily jazz standards.
Zeeberg says he never thought he would make an album primarily consisting of jazz standards. «But you can’t know everything about yourself, and that might be what this music is really about». And, as his last self-released album was titled, Occasionally, Good Things Do Happen (2023), and Six Additional Pieces of Piano Music is also a DIY album. Its cover, designed by Zeeberg, corresponds with Eight Seemingly Unrelated Pieces of Piano Music and its music captures faithfully his free spirit.
The six pieces are introduced by the formal voice of a female announcer who tells about the locations and the dates. But there is nothing formal in Zeeberg’s playing. Zeeberg likes to challenge the jazz legacy and often even mocks its conventions in his own special way as he did in such groups as Horse Orchestra and Jeppe Zeeberg and the Absolute Pinnacle of Human Achievement or in his solo projects. His reading of standards like Turner Layton and Henry Creamer’s «After You Gone», «Fats» Waller’s «Honeysuckle Rose» or «I’m Confessin’ That I Love You», radiates a heartfelt joy and uplifting swinging rhythms but are unpredictable with the chaotic freedom that Zeeberg ornaments them. The only original composition «Home Seen From Elsewhere (Again)» is a beautiful and touching ballad. The brilliant cover of Dimitri Tiomkin and Ned Washington’s «Wild Is The Wind» captures its mystery and leads to the majestic reading of the closing piece, Duke Ellington’s «Soltitude».
Eyal Hareuveni
……….
Den danske pianisten Jeppe Zeeberg er en av Europas mest kreative jazzmusikere. Du kan høre han i flere spennende prosjekter, så som Kresten Osgood Quintet, Dødens garderobe, Absolute Pinnacle of Human Achievement, Horse Orchestra og en rekke «ad hoc»-prosjekter. Men det er som solopianist han virkelig er i sitt ess. Da slipper han å forholde seg til annet enn sine egne ideer og «fantestreker».
Six Additional Pieces of Piano Music er oppfølgeren Eight Seemingly Unrelated Pieces of Piano Music, som kom i 2018. I motsetning til den forrige soloutgivelsen, består den nye platen hovedsakelig av jazzstandarder i pianistens personlige tolkninger. Albumet ble spilt inn på forskjellige konserter i 2024 med ett unntak fra 2018. I albumets liner-notes oppsummerer han selv ideen med albumet: «Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle lage et album primært bestående av jazzstandarder. Men du kan ikke vite alt om deg selv, og det kan faktisk være det denne musikken egentlig handler om». Dette albumet er med andre ord typisk Jeppe Zeeberg, slik jeg har hørt han på en rekke solokonserter. Han er innom tradisjonell pianojazz fra Erroll Garner fram til improvisert frijazz. Og du vet aldri hva du får når Zeeberg setter seg ved pianoet og lar sine egne ideer.
Ofte kan man bli litt skeptisk når man ser en låtliste som består nesten utelukkende av standardlåter, men det gjelder aldri når det er Zeeberg som fremfører de. Og her starter han med «After You’ve Gone» skrevet av Turner Layton i 1918 og kom første gang på plate samme år med artisten Marion Harris på Victor Records. Dette er en av de mest spilte, amerikanske standardlåtene, men jeg kan ikke huske at noen har gjort den på samme måte som Zeeberg.
Og det begynner akkurat slik vi hadde håpet, med skjeive takter rundt det velkjente temaet, før han legger ut med en solo i relativt tradisjonell stil, før han tar oss med inn i sitt utrolig fascinerende og kreative landskap han gjerne opererer i. Her kombineres tradisjonene med helt moderne og fritt pianospill, og det meste imellom. Og når han beveger seg et stykke bort fra temaet, spiller han strålende, moderne og fritt piano, men hele tiden med en fot i standarden. Fantastisk morsomt og fascinerende at en pianist kan ta det, helt naturlig, fra det tradisjonelle og helt inn i det frie og tilbake på et mikrosekund. Og når han avslutter i helt rolig stil, har vi fått være med på en fantastisk reise i jazzhistorien, nesten bare Zeeberg er i stand til å gjøre.
«Honeysuckle Rose» ble skrevet i 1929 av Thomas «Fats» Waller, og er også en av de mest kjente standardlåtene som spilles på klubber over hele verden hele tiden. Og får vi en versjon spilt på et ikke helt godt piano og med relativt dårlig lyd. Men det gjør ingenting, for spillet til den gode «danskeren» er nesten ut av denne verden. Vi har hørt han spille denne låten tidligere på solokonserter, og her får vi en fantastisk og kreativ «løsning» på den gamle standarden, hvor tempoet hele tiden skifter og det rytmiske er ytterst fascinerende. Også her beveger han seg rundt i jazzhistorien med sjumilssteg, og ingenting blir det samme med den gamle swinglåten lenger.
«Home Seen From Elsewhere (Again)» er gjort av Zeeberg, og er en låt som også var med på hans forrige soloutgivelsen Eight Seemingly Unrelated Pieces of Piano Music i 2018. Denne versjonen er innspilt i 2019, og viser nok en side av Zeeberg som også en fin komponist. dette er i utgangspunktet en ballade, hvor man kanskje kan trekke sammenligninger til Thelonious Monk, men Zeeberg tar Monk-tradisjonen adskillig videre i sin improvisasjon. Låten høres i utgangspunktet ut som en dansk melodi som beskriver et rolig kystlandskap eller noe fra «heden», men allikevel er den veldig personlig og noe du ii alle fall må være dansk for å komponere. Men Zeeberg tar den fine melodien videre og ut over havet og inn i et nesten nytt univers. Nydelig! Og temaet er så vakkert at det snarest bør innlemmes i den danske «Folkeskolesangbogen». Og spillet til Zeeberg her er usigelig vakkert og tøft. Hans kreativitet i denne låten er fantastisk.
Standarden «I’m Confessin’ That I Love You» er blitt kreditert Chris Smith og Sterling Grant, og fikk først oppmerksomhet i jazzen da Thomas «Fats» Waller & His Babies utga den i desember 1929. Men her får vi Zeebergs versjon fra april 2024. Han starter med det velkjente temaet i relativt hurtig tempo, og etter hvert utvikler han sakte men sikkert låten til noe helt nytt, men med temaet godt plantet i grunnen.
«Wild Is The Wind» er en låt skrevet av Dimitri Tiomkin og Ned Washington for filmen med samme navn i 1957. Johnny Mathis spilte den først inn på plate, som kom i november 1957. Låten er blitt gjort av en rekke artister, med versjonen til Nina Simone fra 1966, fra albumet med samme navn, og David Bowies versjon på albumet Station to Station fra 1976, som de to kanskje mest kjente. Men fra nå av bør Jeppe Zeebergs utrolig fine versjon av denne balalden bli den nye favooritten. Med utrolig oversikt «leker» han seg rundt temaet og lager en fantastisk versjon.
Så avslutter han denne platen med «Solitude» eller «(In My) Solitude», som er det opprinnelige navnet, skrevet av Duke Ellington i 1934, og som er gjort i noen 1000 versjoner siden da. Denne er innspilt i april i år, noe vi får beskjed om i introen, hvor en «kvinnestemme» introduserer hver låt med innspillingssted og dato. En litt annen og adskillig mer kreativ versjon enn vi har hørt fra Ellington (eller noen andre) tidligere. Opptaket er slik at vi hører nesten alle bevegelsene til Zeeberg, omtrent som om han satt i samme rom som oss, og spilte kun for oss på en uhøytidelig «hjemme hos»-konsert.
Fem standarder og en selvkomponert, som også bør bli en standard, gjort på uhøytidelig måte, slik vi er vant til å høre den fantastiske, danske pianisten. Og seks versjoner av komposisjonene ingen andre er i nærheten av å gjøre på samme måte. Og hele veien gjennom er Zeebergs særegne humor helt framme i spillet, samtidig som han er en av de mest kreative «skallene» i europeisk improvisasjonsmusikk i dag.
En fantastisk, energisk og vitamininnsprøytende plate fra vår store favoritt i pianofaget.
Jan Granlie
Jeppe Zeeberg (piano)
