Saksofonisten Jerome Richardson var en på mange måter oversett jazzmusiker. Han hadde tenorsaksofon og fløyte som hovedinstrument, men trakterte også sopransaksofon, barytonsaksofon, klarinett, bassklarinett og piccolofløyte.
Han ble født den 25. desember 1920 og vandret over i den himmelske jazsession den 23. juni 2000. Mange vil kjenne han fra innspillinger med Charlies Mingus, Lionel Hapton og Thad Jones/Mel Lewis Big Band, men han gjorde også plater med Kenny Clarke, Sarah Vaughan, Nat Adderley, Cannonball Adderley, Hank Jones og en haug andre. På hans CV kan vi telle nesten 100 innspillinger med andre musikere, mens han kun gjorde fire i eget navn (i følge Wikipedia).
På denne dobbeltsamlingen får vi hans to første innspillinger, pluss to som Wikipedia ikke har fått med seg.
Det starter med innspillingen «Midnight Oil» fra 1. november 1958, hvor vi møter han sammen med trombonist Jimmy Cleveland, pianisten Hank Jones, gitaristen Kenny Burrell, bassisten Joe Benjamin og trommeslageren Charlie Persip.
Det musikalske landskapet, både her og på de andre platene, ligger godt innenfor bebop-landskapet som nesten alle holdt seg innenfor på den tiden. Fem låter, hvorav de hvor han lar fløyta ligge fungerer best, etter min smak, men med mye fint trombonespill fra Cleveland, og sobert og flott spill fra Burrell.
Tre låter av Rickhardson, «Minorally», «Way In Blues» og «Delirius Trimmings», før vi får Tizol, Ellington og Mills «Caravan» og Artie Shaws «Lyric». Hvorav jeg synes «Caravan» er den som fungerer dårligst. Men de andre er flotte, særlig liker jeg førstesporet «Minorally».
Derfra går de over til innspillingen «Roamin’ With Richardson», hvor han spiller med pianisten Richard Wyands, bassisten George Tucker og trommeslageren Charlie Persip.
Her får vi seks låter, som starter med Tuckers «Friar Tuck», en fin blues, hvor Tucker leder an. På «Up at Teddy’s Hill» får vi høre Richardson i fett barytonsaksofonspill i beste Gerry Mulligan-stil, mens i Ellingtons «Warm Valley», en ballade, tar han det helt ned, også her på barytonsaksofon, noe han mester like godt som i de hurtige låtene. Vi får også fint pianospill fra Wyands, og kompet med Tucker og Persip kan jo dette til fingerspissene.
Det fortsetter med Bernier og Simons «Poinciana» og Kahn og Fio Ritos «I Never Know», før førsteCDen avsluttes med Wyands fine «Candied Sweets».
CD nummer to inneholder innspillingene «Meeting in Studio (Sastanak U Studiju)» med Jerome Richardson & Julius Watkins Sextet og «Going To The Movies» med Richardsons kvartett. To plater som har gått Wikipedia hus forbi.
«Meeting in Studio (Sastanak U Studiju)» er innspilt i Beograd den 16. juni 1960, med Julius Watkins på franskhorn, Richardson på fløyte og tenorsaksofon, Bosko Petrovic på vibrafon, Davor Kajfes på piano (faren til den svenske trompetisten Goran Kajfes), Buddy Catlett på bass og Joe Harris på trommer.
Det er mulig dette har vært en lokal, jugoslavisk hemmelighet helt fram til nå, noe det aldri har vært noen grunn til.
Vi får fire låter, Watkins «Two Songs (Dve pesme)» med fint spill av Kajfes, som viser at eplet ikke har falt særlig langt fra stammen der i familien. Her får vi en fin saksofonsolo fra Richardson og en helt godkjent vibrafonsolo fra Petrovic. De to neste låtene er gjort av Richardson. Først den tette og fine «…In Blues (Zasto u bluzu)», som er en ren blueslåt, med em fin bass-solo fra Catlett og en relativt heftig franskhornsolo fra Watkins.
Deretter får vi «Minor Flute (Nezna flauta)», som er en fløyteblues, som er fin nok, men jeg må innrømme at mitt forhold til jazzfløyte av dette slaget er noe anstrengt, så dette er vel den låta som tiltaler meg minst.
Dette settetr avsluttes med Dizzy Gillespies velkjente «Night in Tunisia (Noc u tunisu)», hvor vibrafonist Petrovic får briljere i fin stil.
Den siste platen som er med her, er «Going To The Movies» med Richardsons kvartett, hvor han er tilbake i USA., nærmere bestemt i New York City sammen med Richard Wyands på piano, Les Span på gitar og fløyte, Henry Grimes på bass og Grady Tate på trommer. Opptaket er fra april 1962, og vi får fem låter hvor ingen er gjort av musikerne selv.
Det åpner med Duke Jordans «No Problem» hvor piano og fløyte står i sentrum. Denne låta er fra den franske filmen «Les Liasons Dangereuses». Richardson spiller piccolofløyte, mens gitarist Les Span spiller fløyte i starten. Etter hvert finner Richardson fram barytonsaksofonen, og leverer en strålende solo.
Deretter følger Henri Mansini og Johnny Mercers «Moon River» fra «Breakfast at Tiffany’s» i en ganske «rett fram»-versjon, som riktignok varierer litt i tempo for å få det til å swinge, noe det gjør til gangs der hvor Grimes går over i walking bass, Hadjadakis og Townes «Never on Sunday» fra filmen av samme navn, er en swingende versjon som fungerer fint, ikke minst på grunn av fint pianospill fra Wyands og gitarspill fra Spann, og over det hele triumferer Richardsom med fint tenorspill. Bernstein og Sondheims «Tonight» fra «West Side Story» serveres ogsaå i et originalt arrangement med Grimes i toppform sammen med bøtter med fløyter, før de avslutter med Young og Nicholas «Deliah» fra filmen «Samson and Deliah», også her med fløyte i front, og med varierende tempo.
I det hele er dette blitt en fin oppsummering av Jerome Richardsons solokarriere fra slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet. Mange fine låter, mye fint spill, men litt for mye fløyte etter min smak.
Jan Granlie
Jerome Richardson (fl, ts, bs), Julius Watkins (frh), Hank Jones (p) Richard Wyands (p), Davor Kajfes (p), Bosko Petrovic (vib), Kenny Burrell (g), Les Spann (fl, g), Joe Benjamin (b), Joe Tucker (b), Buddy Catlett (b), Henry Grimes (b), Charlie Persip (dr), Joe Harris (dr), Grady Tate (dr)
