I de senere årene er det kommet en rekke plater hvor gitaristen Bill Frisell har spilt en viktig rolle, selv om han ikke er hovedpersonen. Og jeg må innrømme at det ikke er alle platene som har falt helt i smak hos undertegnede, selv om jeg har vært «blodfan» av Bill Frisell siden hans opptreden på Arild Andersens bestillingskonsert til Moldejazz i 1981, en konsert og en etterfølgende plate som fremdeles er en av mine favoritter i ECM-katalogen (ECM 1236 med Andersen – bass, John Taylor – piano, Bill Frisell – gitar og Alphonse Mouzon – trommer).
Etter det er det kommet mange fine plater med Frisell, men de senere årene synes jeg han har «tapt seg», og jeg begynte alvorlig å lure på om han egentlig ikke lenger brenner like mye for musikken.
Men så kommer trommeslageren Jerry Granelli med platen «Dance Hall», hvor han har alliert seg med Bill Frisell og Robben Ford på gitarer, og J. Anthony Granelli på bass. I tillegg har han med de tre blåserne Derry Byrne (tp), Steve Kaldestad (ts) og Bill Runge (ts, bs) på noen låter, hvor blåsearrene er gjort av Steven Bernstein. Og der hvor blåserne deltar låter set så tett og fint, at man nesten skulle trodd at disse tre var blåseseksjon i Blood, Sweat & Tears eller noe i nærheten.
Vi får kun låter som er skrevet av andre, og de starter med Bob Dylans «Meet Me In The Morning», og vi savner ikke Dylans karakteristiske stemme ett eneste sekund. Har er det passe doser «twanggitar», et strålende blåserkomp, og Ford og Frisell så avslappede at man kan lure på om de i det hele tatt holder seg oppegående. Og det er supercoolt!
Deretter drar de like godt gjennom den gamle gospelslägeren «The Great Pretender», som riktignok ikke er av samme kaliber som da Lester Bowie gjorde den sammen med bandprosjektet «From the Roots to the Source» i 1981, på hans solodebut på ECM. Men det holder i lange baner her også. De to gitaristene koser seg glugg i hjel og kommuniserer perfekt over de to Granelliene på bass og trommer.
Deretter får vi Charles Mingus’ strålende «Boogie Stop Shuffle», gjort på deres helt egen måte, og et godt stykke fra Mingus sine mange versjoner. Låta er så avslappet og cool, og man kan høre at de to gitaristene virkelig koser seg i studio.
Så får vi Antoine Domino og Dave Bartholomews «Aint’t That A Shame» og bandet beveger seg inn i soulavdelingen på en fin måte. Det fortsetter med Oscar Brown Jr. og Max Roach «Driva Man», hvor gitaristene bygger og bygger låta før de setter seg i swingmodus og det glir vakkert av gårde.
Deretter får vi den fine balladen «The Bitter End» av Clyde Otis, hvor man med letthet kan kjenne igjen Frisells helt egenartede nedpå måte å spille på. Jeg kjenner ikke denne låta fra før, men den kan godt være en av låtene Frisell gjerne skulle hatt med på en av sine egne mer countryaktige plater.
Så er man over til Bryan Adams, Eliot John Kennedy og Andrea Natalie Marie Ramada og deres «Never Gonna Break My Faith» som Granelli hørte på flyet fra Europa til USA en måned før innspillingen, og som må være den perfekte flylåta. Hør bare på hvordan de to gitaristene arbeider sammen her. Nydelig!
De avslutter denne herlige av sessionen med Fleecy Moores «Caldonia» som Louis Jordan gjorde kjent, og som Granelli første gang hørte da han var fire år gammel. Her får vi en «jump & jive»-låt hvor blåserne setter standarden, før gitarene kommer inn, og man nesten får lyst til å danse. Og det skal mye til!
«Dance Hall» er blitt en gedigen overraskelse av en plate. Opp gjennom årene har man hørt Granelli i en rekke forskjellige sammenhengen, men det var først da han bestemte seg for å rote rundt i «standard»-skuffen, og finne låter han likte og som han ville gjøre sammen med tre ytterst kreative og dyktige samarbeidspartnere, at det virkelig «tok av».
Dette er musikk man kan feste til, filosofere til, danse til og ikke minst kose seg med sammen med godt selskap og en av de beste røde i skapet. Det er rett og slett blitt en herlig plate, hvor de gjør relativt kjent stoff om til himmelsk musikk!
Det er mulig min «italienske navnebror» har satt sammen dette bandet med tanke på den europeiske og asiatiske jazzfestivalsommeren, og det finnes ikke en eneste grunn for at man ikke skal grave dypt i lommeboka for å bringe dette bandet til North Sea, København, Molde, Kongsberg, Stockholm, Tampere, Umeå eller noen av de andre favorittfestivalene rundt om! Og mens du venter på at festivalene skal bestemme seg, så er det bare å gå til anskaffelse av denne innspillingen!
Jan Granlie
Jerry Granelli (dr), Bill Frisell (g), Robben Ford (g), J. Anthony Granelli (b), Derry Byrne (tp), Steve Kaldestad (ts), Bill Runge (ts, bs)
