I løpet av det siste tiåret har Jessica Ackerley etablert seg på den kanadiske og amerikanske musikkscenen som en unik og allsidig gitarist, komponist og bandleder. Hun er født i Alberta, Canada, og er nå bosatt på Honolulu etter nesten ti år i New York City. Hun har jobbet med musikere som Tyshawn Sorey, Daniel Carter, Marc Edwards, Luke Stewart, Patrick Shiroishi og Jason Nazary, for å nevne noen.
Hennes musikalske palett er mangfoldig, delt mellom utmerkede komposisjoner, fri improvisasjon og ‘Black American Music’, samt støylydlandskap avledet fra eksperimentell rock, som hun har utforsket i bandet ESSi.
I 2017 og 2019 ga hun ut sitt debut- og andre album som bandleder – Coalesce og A New Kind of Water som begge fikk utmerkede anmeldelser. Og nå har hun samlet et band bestående av bassisten Walter Stinson og trommeslageren Aaron Edgcomb, pluss at fiolinisten og btaysjisten Concetta Abbate er med på fire av de sju komposisjonene, og innspillingen er gjort i Manoa Valley, O’ahu på Hawaii i oktober 2022.
Og de starter med «Introduction», som gir et godt bilde på hva slags musiker hun er. Dette er en dvelende og fin åpning som gjør at man vil høre mer av gitaristen. Kanskje kan hun minne litt om Bill Frisell, men ikke annet enn i den tilbakelente og fine tilnærmingen til musikken. Fra denne rolige, fine og dvelende åpning, som bygger seg opp etter hvert, og som er en utmerket introduksjon til Ackerley som gitarkunstner, går de over i «Forward motion is never a straight line», en rolig låt hvor hun virkelig briljerer med gitarspillet, som (nesten) kan minne litt om Mary Halvorson, med de relativt enkle, men likevel kompliserte linjene hun spiller over en tung og fin bass og originalt trommespill. Og sekvensen hvor hun og bassisten utveksler musikalske ideer er fremragende. Det er litt merkelig med gitarister som henne og Mary Havorsen, hvor det ikke er om og gjøre å spille raske og lange løp, men utvikle en idé til noe som jeg nesten ikke kan huske andre gitarister enn disse kvinnelige utøverne gjør. Det er tøft spill, noe er litt rocka, men hele veien er det svært interessant kunst som fremføres. Og mot slutten av denne låten høres det nesten ut som Marc Ribot, før de tar det helt ned til en deilig «vise» helt mot slutten.
Så følger «Too See Takes Time», som (nesten) blir tradisjonell i starten, omtrent som vi i Norge husker Robert Nordmann i «grusbane-TV-alderen». Men spillet utvikler seg på en nydelig måte, ikke inst takket være det fine bass-spillet og det lekne trommespillet. Og trommesoloen er en kunst i «dannet» trommesolospill. Deretter er de over i det «elektroniske» en kort periode, før gitaren avrunder på en enkel, men spennende måte. Så følger «All of the colours are singing», som starter litt «svevende», før jeg får en følelse av noe ballade-aktig Terje Rypdal kunne ha gjort. Her markerer også Concetta Abbate seg med nydelig fiolin eller bratsj-spill. En deilig ballade, med en interessant gitardel i midten, hvor hun gjentar en tonerekke før trommene kommer inn med deilig spill. Dette er en deilig låt jeg kan høre på i timesvis, og liggner ikke noe annet jeg har hørt tidligere.
Så følger den hurtigere og mer komplkiserte «The dots are the connections», hvor gitarspillet er strålende, og hvor bass og trommer følger henne tett. Også her er det en ytterst svingende sekvens hvor gitar og bass nesten går opp i en annen enhet, men med gitartradisjonen godt innenfor skjortekraven. Og med et gitarspill som (nesten) like gjerne kunne vært gjort av Halvorson eller Joe Morris. Mektig!
Deretter får vi den litt svevennde «Nature Morte: Time is Fleeting», hvor Rypdal igjen dukker opp i bakhodet, der han sitter en tidlig morgen på sørsiden av fjorden.. Det er nesten som tåka over Romsdalsfjorden er i ferd med å lette og solen dukker fram. Og når solen har jagd tåken over Romsdalsalpene og sørover, åpner landskapet seg, og vi får en nydelig ballade som minner litt om Karin Krogs versjon av Carla Bleys «Ida Lupino», hvor teksten ble laget nettopp en slik morgen da Krog og tekstforfatteren Johs Bergh vandret ned fra Varden en tidlig morgen. Krigs versjon fikk tittlen «Break Of Day in Molde», og det er akkurat slik denne nydelige låten også føles. Nydelig spill fra alle tre, men med et ekstra pluss til Ackerleys gitarspill.
Så avslutter de med den litt mer rocka «Conclusion: In Four Micro Parts», med gitaren i et strålende fokus. Her er Ackerley en riktig tøff rocker, men som overgår de fleste rockere i sitt ytterst kreative spill, før de andre kommer inn og følger den rocka stemningen videre. Dette er utsøkt rock hvor gitarspillet på utmerket måte setter sammen den moderne jazzen med improvisasjonen og rocken. Det er nesten så den gamle i skrivestuen begynner å «headbange», før de tar det ned og vi får en friere sekvens som jeg synes setter rocken i et slags perspektiv. Strålende og kreativt bass- og trommespill, med fine innspill fra strykeseksjonen, før de tar det inn i et døsig morgenlandskap igjen, og man blir satt helt ut av det fine spillet. Og en deilig låt!
I hver låt forteller de forskjellige historier vi kan lagre i bakhodet, og plukke fram på dystre dager når vi trenger noe fint å tenke på. Etter at Ackerley flyttet til Hawaii i 2021, begynte hun å jobbe med akrylmaling.
Når hun var tilbake i New York for å spille, brukte hun dagene på en måte hun sjelden fikk som beboer i byen. Hun fikk plutselig tid til å sjekke ut kunstgallerier, og en dag kom hun over en utstilling av Georgia O’Keefes arbeider på MoMA, med tittelen etter et sitat fra O’Keefe: «to see takes time». Og disse kull-, blyant-, akvarell- og pastellverkene til O’Keefe festet seg i hodet på den gode gitaristen, og hun brukte minnene derfra når hun skulle lage musikken til dette albumet. Og etter å ha lyttet meg gjennom albumet noen ganger, vil jeg hevde at besøket på MoMA var ytterst vel anvendt tid for Ackerley. For dette er blitt en strålende, spennende, kreativ og deilig utgivelse, som vil følge meg i lang tid.
En utsøkt utgivelse som du skal sjekke ut, om du vil at livet skal få et løft!
Jan Granlie
Jessica Ackerley (guitar), Walter Stinson (double bass), Aaron Stinson (drums), Concetta Abbate (violin, viola)
