Den amerikanske trommeslageren Jim Black, kjenner man fra en rekke spennende prosjekter. Man kjenner han kanskje mest fra samarbeid med saksofonisten Tim Berne og trompeteren Dave Douglas, men han har også samarbeidet med pianistene Uri Caine og Kris Davis, gitaristen Ben Monder og cellisten Hank Roberts, men også med band som AlasNoAxis, Malamute, Human Feel og Pachora.
Trioen har tidligere gjort tre plater, «Somanic» (Winter & Winter, 2011), «Actuality (Winter & Winter, 2014) og «The Conctant» (Intakt, 2016), og består nå, ved siden av Black på trommer, av pianisten Elias Stemeseder og bassisten Thomas Morgan.
På «Reckon» får vi 11 komposisjoner av de tre gjort i fellesskap og innspilt i Hardstudios Winterthur i Sveits den 15. og 16. januar 2019. Og å finne ut av og skape disse 11 låtene i fellesskap i de svitsiske alper i løpet av to dager, har nok ikke gitt mange muligheter for alpintrening og annen skisport. For det er 11 tette og fine komposisjoner vi får høre, som slett ikke høres ut som de er laget «på sparket».
Det som særtegner platen er, i første rekke, Blacks energiske og ytterst distinkte trommespill. Ved siden av, er det Stemeseders lyriske, men samtidig energiske pianospill. Og Morgans evner som bassist kjenner vi fra bla. flere ECM-innspillinger, blant annet med den danske gitaristen Jakob Bro, så vi vet hva han står for. Han er en av dagens beste bassister, som bidrar strålende i ensemblespillet, og avleverer noen flotte solier, som passer perfekt inn i helheten.
Og hele veien gjennom er dette musikk som engasjerer og som er rytmisk spennende. For det er blitt en svært rytmisk plate, noe det nesten må bli, så lenge Black står ved «roret». Jeg har hørt han en rekke ganger tidligere, men jeg kan ikke huske sist jeg syntes at hans spill har bært like distinkt, presist og spennende som her.
Det er deilig å høre en trio med piano, bass og trommer, som ikke legger seg i det litt typiske e.s.t.- eller Keith Jarrett-landskapet, men som har sitt helt eget uttrykk, som hverken heller til de gamle pianotriofavorittene som for eksempel Bill Evans, eller det «skandinaviske» uttrykket. Men hvor man i stedet nærmest kan lukte storbyens asfalt mellom tonene, og hvor trommene spiller en såpass sentral rolle.
«Reckon» er blitt en skikkelig «innertier» av en trioplate, som gjør lytteren lett til sinns og som bringer nye elementer til denne musikken til «torgs», og som hele veien virker dønn ærlig. Anbefales!
Jan Granlie
Jim Black (dr), Elias Stemseder (p), Thomas Morgan (b)
