Jimmy Giuffre 3 med Paul Bley og Steve Swallow var en trio som kun eksisterte i et år. Men selv om de tres samarbeid kun varte en kort periode, satte de sine klare spor i jazzhistorien. Og alt fra musikere som holder seg innenfor den utskjelte «smoothjazzen» og de som foretrekker «hardcore»-jazz og fri improvisasjon har alltid hatt denne trioen på sine topp-lister.
Denne doble live-utgivelsen inneholder opptak fra Bremen og Stuttgart, som blir regnet som to av de beste konsertene bandet gjorde i sin korte levetid. Musikken ble opprinnelig utgitt i 1992/93 på selskapet HatArt, men i tillegg får vi her seks tidligere uutgitte spor fra Bremen-konserten, tre på trio og tre som piano/bass-duoer. I tillegg har de med de to sporene fra deres ECM-album («Jimmy Giuffre 3, 1961»), som ikke var med på den utgivelsen.
Vi møter tre musikere som på den tiden var noe av det cooleste man kunne oppdrive innenfor jazzen. Bassisten Steve Swallow og pianisten Paul Bley, som på den tiden var i ferd med å slå gjennom i Paul Bley Trio, og klarinettisten Jimmy Giuffre, som kom fra jazzens 50-tall, blant annet som en del av «Four Brothers».
Dette er kanske en av jazzhistoriens mest undervurderte trioer. Kanskje fordi hovedinstrumentet var klarinett, og med tre musikere som sammen solgte dårlig, turnerte omtrent ikke, og som ga opp samarbeidet etter å ha spilt for døren på en klubb, og de satt igjen med 35 cent hver etter jobb.
Men et halvt århundre senere har man innsett at denne formen for «kammerjazz», var forløperen for mye av den jazzen som kom i etterkant, som Carla Bley, Keith Jarrett og mye av den europeiske jazzen som regjerer i dag.
Vi får to og en halv time med gnistrende god musikk, 26 låter, og tidligere ikke utgitte låter, som blant annet Thelonious Monks «Ba-lue Bolivar Ba-lues» og Ornette Colemans «Compassion for P.B.» som piano/bass duetter. Vi får to versjoner av Carla Bleys «Jesus Maria», Vernon Dukes «I Can’t Get Started», Gordon Jenkins «Goodbye», og en rekke fine låter skapt av Jimmy Giuffre.
Kanskje det mest spennende på innspillingene er Giuffres overbevisende og originale klarinettspill, som ligger så langt unna det meste man på den tiden forbant med jazzklarinett. Han føyer seg perfekt sammen med Paul Bleys ustyrtelig fine pianospill, som hele veien er moderne, selv i dag, og Swallows solide bass-spill som hele veien er tett og fint, og han avleverer noen strålende solier som bare er akkurat der de skal være.
Dette dobbeltalbumet tror jeg må være en av de beste gjenutgivelsene som er kommet på lang tid. Tre musikere i en, på den tiden, uvanlig konstellasjon, og to fantastiske liveopptredener som Radio Bremen, Süddeutscher Rundfunk i Stuttgart heldigvis var framsynte nok til å ta opp, pluss at Verve Records i New York City har latt Giuffres to komposisjoner «Trudgin’» og «Used to Be», som avslutter disse to CDene, bli med.
Nydelig, kreativt og akkurat like aktuelt i dag som i 1961.
Jan Granlie
Jimmy Giuffre (cl), Paul Bley (p), Steve Swallow (p)
